Korintliⱪlarƣa 2 7
1 Əmdi bu wǝdilǝrgǝ muyǝssǝr bolƣandin keyin, i sɵyümlüklǝr, ɵzimizni ǝtlǝrdiki ⱨǝm roⱨtiki ⱨǝrhil paskiniliⱪtin tazilap, Hudaning ⱪorⱪunqida ɵzimizdǝ [ayan ⱪilinƣan] pak-muⱪǝddǝslikni kamalǝtkǝ yǝtküzǝyli.
Kjære venner, Gud har lovet at vi skal få være hans eget folk. La oss derfor holde oss borte fra all synd, det være seg slikt som gjelder handlinger eller tanker. La oss vise respekt for det Gud har sagt og leve fullt og helt for ham.
2 Bizni ⱪobul ⱪilƣaysilǝr! Biz ⱨeqkimgǝ ziyan-zǝhmǝt yǝtküzmiduⱪ, ⱨeqkimni nabut ⱪilmiduⱪ, ⱨeqkimdin paydilanmiduⱪ.
Jeg ber enda en gang om at dere gir meg plass i hjertene. Jeg har ikke handlet urett, lurt eller utnyttet noen.
3 Muxularni dǝp, silǝrni ǝyiblimǝkqi ǝmǝsmǝn; qünki mǝn yuⱪirida eytⱪinimdǝk, silǝr ⱪǝlbimizdidursilǝrki, biz silǝr bilǝn billǝ ɵlüxkǝ, silǝr bilǝn billǝ yaxaxⱪa tǝyyarmiz.
Dette sier jeg ikke for at dere skal føle dere skyldige. Nei, jeg har allerede sagt at jeg elsker dere uansett hva som skjer.
4 Silǝrgǝ baƣliƣan ixǝnqim zor, silǝrdin bolƣan pǝhrim zor; xuning üqün riƣbǝt-tǝsǝlligǝ tolduruldum, barliⱪ japa-müxkülqiliklirimizdǝ huxalliⱪim exip taxti.
Jeg stoler fullt og helt på dere og er svært stolt over dere. Nå har dere virkelig oppmuntret meg og gjort meg jublende glad midt i alle vanskelighetene mine.
5 Qünki bǝrⱨǝⱪ, Makedoniyǝgǝ kirginimizdimu ǝtlirimiz ⱨeq aram tapalmay, ⱨǝrtǝrǝptin ⱪisilip ⱪalduⱪ; sirtimizda jedǝl-kürǝxlǝr, iqimizdǝ ⱪorⱪunqlar bar idi.
Da jeg kom fram til Makedonia, fikk jeg ikke ro over meg. Rundt meg var det stridigheter, og innvendig var jeg fylt av frykt og uro.
6 Əmma qüxkünlǝrgǝ riƣbǝt-tǝsǝlli bǝrgüqi Huda bizgǝ Titusning kelixi arⱪiliⱪ riƣbǝt-tǝsǝlli bǝrdi;
Men Gud, som oppmuntrer den som er nedtrykt, han møtte meg gjennom det at Titus kom.
7 tapⱪan riƣbǝt-tǝsǝllimiz pǝⱪǝt uning kelixi arⱪiliⱪla ǝmǝs, bǝlki uning silǝrdin tapⱪan riƣbǝt-tǝsǝllisi arⱪiliⱪmu boldi; qünki u silǝrning [bizgǝ] zariⱪip tǝlmürgininglarni, silǝrning ⱨǝsritinglarni, silǝrning manga bolƣan ⱪizƣin ƣǝmhorluⱪunglarni eytip bǝrdi; xuning bilǝn mǝn tehimu huxallandim.
Det var ikke bare det at han kom som gjorde meg glad. Nei, det som virkelig gledet meg, var at han selv hadde blitt oppmuntret hos dere. Nå kunne han fortelle at dere lengtet etter besøket mitt, at dere var lei dere over det som hadde skjedd og at dere fortsatt ville meg alt godt.
8 Qünki gǝrqǝ mǝn silǝrni hetim bilǝn azabliƣan bolsammu, mǝn ⱨazir uningdin puxayman ⱪilmaymǝn; lekin ǝslidǝ mǝn xu hetimning silǝrni azabliƣinini kɵrüp puxayman ⱪilƣanidim (ǝmǝliyǝttǝ, silǝrning azablinixinglar ⱪisⱪiƣinǝ bir mǝzgilla bolƣan).
Jeg angrer ikke lenger på at jeg sendte mitt første brev til dere, selv om jeg en tid var bekymret for hvordan dere ville reagere på det jeg skrev. Jeg innså at deres fortvilelse snart ville gå over.
9 Əmma ⱨazir xadlinimǝn — azablanƣininglardin ǝmǝs, bǝlki xu azabning silǝrni towa ⱪildurƣanliⱪidin xadlinimǝn; qünki silǝrning azablinixinglar Hudaning yolida idi; xuning bilǝn silǝr bizdin ⱨeq ziyan tartmidinglar.
Nå er jeg i stedet glad, ikke for at dere ble lei dere, men fordi deres fortvilelse fikk dere til å vende om til Gud. Deres fortvilelse kom jo av at dere innså at dere hadde handlet galt mot Gud, og derfor skadet jeg ingen ved brevet mitt.
10 Qünki Hudaning yolida bolƣan azab-ⱪayƣu adǝmni ⱨǝrgiz puxayman ⱪilmaydiƣan nijatⱪa baxlaydiƣan towiƣa elip baridu; ǝmma bu dunyadiki azab-ⱪayƣu adǝmni ɵlümgǝ elip baridu.
Den fortvilelsen Gud lar oss kjenne, virker slik at vi vender om til ham og får evig liv. Denne type fortvilelse vil ingen behøve å angre på. Vanlig menneskelig fortvilelse derimot, den driver oss mot døden.
11 Qünki mana, dǝl muxu ix, yǝni Hudaning yolida azablinixinglar, silǝrgǝ xunqǝ kɵp ǝstayidilliⱪ, ɵzliringlarni ǝyibtin nǝⱪǝdǝr halas ⱪilix, xunqǝ kɵp ƣǝzǝp, xunqǝ kɵp ⱪorⱪunq, xunqǝ kɵp tǝⱪǝzzarliⱪ, xunqǝ kɵp ⱪizƣinliⱪ wǝ jazalaxⱪa xunqǝ tǝyyar boluxni elip kǝldi! Silǝr bu ixning ⱨǝr tǝripidǝ ɵzünglarning ǝyibtin halas boluxunglarni ispatlidinglar.
Husk på så mye godt det har kommet ut av den fortvilelsen Gud lot dere føle. Dere stilte dere straks på min side. Dere ble opprørt over den synden som mannen i menigheten hadde begått. Dere ble urolige for konsekvensene det kunne få. Dere har lengtet etter meg og ville følge rådene mine og straffe den skyldige. Ja, dere gjorde alt for å handle rett.
12 Əmdi silǝrgǝ [xu] hǝtni yazƣan bolsammu, u hǝtni ziyan-zǝhmǝt ⱪilƣuqi kixi üqün ǝmǝs, yaki ziyan-zǝhmǝt ⱪilinƣuqi kixi üqün ǝmǝs, bǝlki Huda aldida bizgǝ bolƣan kɵnglünglardiki ⱪizƣinliⱪning aranglarda ayan boluxi üqün yazdim.
Jeg skrev ikke brevet bare med tanke på den mannen som hadde syndet, eller på dere som måtte lide for det han gjorde. Jeg ville også at dere med Guds hjelp skulle innse hvor helhjertet dere egentlig støtter meg.
13 Bu sǝwǝbtin biz riƣbǝt-tǝsǝlligǝ erixtuⱪ. Wǝ riƣbǝt-tǝssǝllimiz üstigǝ biz Titusning huxalliⱪi tüpǝylidin tehimu zor xadlanduⱪ; qünki uning roⱨi silǝr tǝripinglardin yengilandi.
Den iveren dere nå viser, har virkelig oppmuntret meg. Dessuten ble jeg veldig glad for Titus sin skyld. Han var så lykkelig og lettet etter å ha truffet dere.
14 Qünki mǝn silǝr toƣranglarda birǝr ixta pǝhirlinip mahtiƣan bolsam, u ixta ⱨeq hijil ⱪaldurulmidim; bǝlki silǝrgǝ eytⱪanlirimizning ⱨǝmmisi ⱨǝⱪiⱪǝt bolƣinidǝk, bizning Titusⱪa silǝrni pǝhirlinip mahtiximizmu ⱨǝⱪiⱪǝt bolup ispatlandi.
Jeg hadde allerede før snakket med Titus hvor stolt jeg er over dere, og jeg trengte virkelig ikke å skjemmes over dere. Alt jeg hadde sagt til Titus om dere, viste seg å være sant, akkurat som alt det andre er sant som jeg har sagt.
15 U silǝrning itaǝtmǝnlikinglarni, silǝrning uningdin ⱪandaⱪ ǝymǝngǝn wǝ titrigǝn ⱨalda uni ⱪarxi alƣininglarni ǝsliginidǝ, uning silǝrgǝ baƣliƣan iq-baƣridiki muⱨǝbbǝtliri tehimu exip taxidu.
Han elsker dere nå mer enn noen gang, etter som han husker med hvilken respekt dere lyttet til ham og var villige til å følge rådene hans.
16 Mǝn silǝrgǝ ⱨǝrbir ixta ixǝnqim kamil bolƣanliⱪidin xadlinimǝn.
Ja, jeg er virkelig glad for at jeg så fullt og helt kan stole på dere.
