Zebur 137

1 Babildiki derya-ériqlar boyida biz olturduq; Zionni esliginimizde, berheq yigha kötürduq;

Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

2 Chiltarimizni arisidiki sögetlerge ésip qoyduq.

På vidjene der hengte vi våre harper;

3 Chünki bizni sürgün qilghanlar bizdin naxsha telep qildi; Bizni zarlatquchilar bizdin tamasha telep qilip: — «Hey, Zion naxshiliridin birni bizge éytqina» — déyishti.

for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

4 Yaqa yurtta turup Perwerdigarning naxshisini qandaqmu éytayli?

Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

5 Ey Yérusalém, men séni untusam, Ong qolum [maharitini] untusun!

Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

6 Séni eslimisem, — Yérusalémni eng chong xursenlikimdin ewzel körmisem — Tilim tanglayimgha chapliship qalsun!

Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

7 I Perwerdigar, Édom baliliridin hésab alghanda, Yérusalémning béshigha chüshken künini yadinggha keltürgeysen; Chünki ular: «Uni yer bilen yeksan qilinglar, Ulighiche yer bilen yeksan qilinglar!» déyishti.

Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

8 I bulinish aldida turghan Babil qizi, Bizge qilghan qilmishliringni özüngge qayturghuchi bextliktur!

Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

9 Bowaqliringni élip tashqa atquchi kishi bextliktur!

Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.