Zebur 104
1 Perwerdigargha teshekkür-medhiye qaytur, i jénim! I Perwerdigar Xudayim, intayin ulughsen; Shanu-shewket we heywet bilen kiyin’gensen;
Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig.
2 Libas bilen pürken’gendek yoruqluqqa pürken’gensen, Asmanlarni chédir perdisi kebi yayghansen.
Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt,
3 U yuqiriqi rawaqlirining limlirini sulargha ornatqan, Bulutlarni jeng harwisi qilip, Shamal qanatliri üstide mangidu;
han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger.
4 U perishtilirini shamallar, Xizmetkarlirini ot yalquni qilidu.
Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere.
5 Yerni U ulliri üstige ornatqan; U esla tewrinip ketmeydu.
Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.
6 Libas bilen oralghandek, uni chongqur déngizlar bilen orighansen, Sular taghlar choqqiliri üstide turdi.
Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene.
7 Séning tenbihing bilen sular beder qachti, Güldürmamangning sadasidin ular tézdin yandi;
For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort.
8 Taghlar örlep chiqti, Wadilar chüshüp ketti, [Sular] Sen békitken jaygha chüshüp ketti.
De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem.
9 Ular téship, yerni yene qaplimisun dep, Sen ulargha cheklime qoyghansen.
En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.
10 [Tengri] wadilarda bulaqlarni échip urghutidu, Suliri taghlar arisida aqidu.
Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de.
11 Daladiki herbir janiwargha ussuluq béridu, Yawayi éshekler ussuzluqini qanduridu.
De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst.
12 Köktiki qushlar ularning boyida qonidu, Derex shaxliri arisida sayraydu.
Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst.
13 U yuqiridiki rawaqliridin taghlarni sughiridu; Yer Séning yasighanliringning méwiliridin qandurulidu!
Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden.
14 U mallar üchün ot-chöplerni, Insanlar üchün köktatlarni östüridu, Shundaqla nanni yerdin chiqiridu;
Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden.
15 Ademning könglini xush qilidighan sharabni, Insan yüzini parqiritidighan mayni chiqiridu; Insanning yürikige nan bilen quwwet béridu;
Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.
16 Perwerdigarning derexliri, Yeni Özi tikken Liwan kédir derexliri [su ichip] qanaetlinidu.
Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet,
17 Ene ashular arisigha qushlar uwa yasaydu, Leylek bolsa, archa derexlirini makan qilidu.
der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene.
18 Égiz choqqilar tagh öchkilirining, Tik yarlar sughurlarning panahi bolidu.
De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene.
19 Pesillerni békitmek üchün U ayni yaratti, Quyash bolsa pétishini bilidu.
Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid.
20 Sen qarangghuluq chüshürisen, tün bolidu; Ormandiki janiwarlarning hemmisi uningda shipir-shipir kézip yüridu.
Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen.
21 Arslanlar olja izdep hörkireydu, Tengridin ozuq-tülük sorishidu;
De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud.
22 Quyash chiqipla, ular chékinidu, Qaytip kirip uwilirida yatidu.
Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger.
23 Insan bolsa öz ishigha chiqidu, Ta kechkiche méhnette bolidu.
Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.
24 I Perwerdigar, yasighan herxil nersiliring neqeder köptur! Hemmisini hékmet bilen yaratqansen, Yer yüzi ijat-bayliqliring bilen toldi.
Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt.
25 Ene büyük bipayan déngiz turidu! Uningda san-sanaqsiz ghuzh-ghuzh janiwarlar, Chong we kichik haywanlar bar.
Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store.
26 Shu yerde kémiler qatnaydu, Uningda oynaqlisun dep sen yasighan léwiatanmu bar;
Der går skibene, Leviatan, som du skapte til å leke sig der.
27 Waqtida ozuq-tülük bergin dep, Bularning hemmisi Sanga qaraydu.
Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid.
28 Ulargha berginingde, tériwalidu, Qolungni achqiningdila, ular nazunémetlerge toyidu.
Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt.
29 Yüzüngni yoshursang, ular dekke-dükkige chüshidu, Rohlirini alsang, ular jan üzüp, Yene tupraqqa qaytidu.
Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv.
30 Rohingni ewetkiningde, ular yaritilidu, Yer-yüzi yéngi [bir dewr bilen] almishidu.
Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen.
31 Perwerdigarning shan-shöhriti ebediydur, Perwerdigar Öz yaratqanliridin xursen bolidu.
Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger!
32 U yerge baqqinida, yer titreydu, Taghlargha tegkinide, ular tütün chiqiridu.
Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker.
33 Hayatla bolidikenmen, Perwerdigargha naxsha éytimen; Wujudum bolsila Xudayimni küyleymen.
Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til.
34 U sürgen oy-xiyallirimdin söyünse! Perwerdigarda xushallinimen!
Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren!
35 Gunahkarlar yer yüzidin tügitilidu, Reziller yoq bolidu. I jénim, Perwerdigargha teshekkür-medhiye qaytur! Hemdusana!
Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja!
