Eyüp 14
1 “İnsanı kadın doğurur, Günleri sayılı ve sıkıntı doludur.
Sjå - menneskjet, av kvinna født, det liver stutt, av uro mett.
2 Çiçek gibi açıp solar, Gölge gibi gelip geçer.
Som blom det sprett og visnar burt, ja, lik ein skugge burt det fer.
3 Gözlerini böyle birine mi dikiyorsun, Yargılamak için önüne çağırıyorsun?
Men du med honom auga held, og meg du dreg for domen din.
4 Kim temizi kirliden çıkarabilir? Hiç kimse!
Skal tru det av ein urein kjem ein som er rein? Nei, ikkje ein!
5 Madem insanın günleri belirlenmiş, Aylarının sayısı saptanmış, Sınır koymuşsun, öteye geçemez;
Når dagetalet hans er sett, hans månads-tal sett fast hjå deg, når du for han ei grensa drog som ei han yverskrida kann,
6 Gözünü ondan ayır da, Çalışma saatini dolduran gündelikçi gibi rahat etsin.
so snu deg frå, lat han få fred og ha sin dag som leigekaren!
7 “Oysa bir ağaç için umut vardır, Kesilse, yeniden sürgün verir, Eksilmez filizleri.
For treet er det endå von; um det vert det hogge, sprett det att, på renningar det vantar ikkje.
8 Kökü yerde kocasa, Kütüğü toprakta ölse bile,
Når røterne i jordi eldest, og stomnen døyr i turre mold,
9 Su kokusu alır almaz filizlenir, Bir fidan gibi dal budak salar.
ved dåm av vatnet skyt det knupp, fær som ein stikling grøne greiner.
10 İnsan ise ölüp yok olur, Son soluğunu verir ve her şey biter.
Men døyr ein mann, då ligg han der; han andast, og kvar er han då?
11 Suyu akıp giden göl Ya da kuruyan ırmak nasıl çöle dönerse,
Som vatnet renn ut or ein sjø, som elvi minkar, turkast ut,
12 İnsan da öyle, yatar, bir daha kalkmaz, Gökler yok oluncaya dek uyanmaz, Uyandırılmaz.
so ligg ein mann, ris ikkje upp; til himmeln kverv, dei vaknar ikkje; ein kann’kje vekkja deim or svevnen.
13 “Keşke beni ölüler diyarına gizlesen, Öfken geçinceye dek saklasan, Bana bir süre versen de, beni sonra anımsasan. (Sheol h7585)
Å, gjev du gøymde meg i helheim, løynde meg, til din vreide gav seg, gav meg ein frest, og so meg hugsa! (Sheol h7585)
14 İnsan ölür de dirilir mi? Başka biri nöbetimi devralıncaya dek Savaş boyunca umutla beklerdim.
Tru mannen døyr og livnar att? I all min strid eg skulde vona og venta til avløysing kom.
15 Sen çağırırdın, ben yanıtlardım, Ellerinle yaptığın yaratığı özlerdin.
Eg skulde svara, når du ropa og lengta mot dine eige verk.
16 O zaman adımlarımı sayar, Günahımın hesabını tutmazdın.
Men no du tel kvart stig eg tek og agtar vel på syndi mi;
17 İsyanımı torbaya koyup mühürler, Suçumu örterdin.
mi synd er læst i pungen inn, og på mi skuld du gøymer vel!
18 “Ama dağın yıkılıp çöktüğü, Kayanın yerinden taşındığı,
Som fjellet fell og smuldrast burt, og berget frå sin stad vert flutt,
19 Suyun taşı aşındırdığı, Selin toprağı sürükleyip götürdüğü gibi, İnsanın umudunu yok ediyorsun.
Som vatnet holar steinen ut, og flaumen skolar moldi burt, so tek du ifrå mannen voni
20 Onu hep yenersin, yok olup gider, Çehresini değiştirir, uzağa gönderirsin.
og tyngjer honom ned for alltid. Han fer av stad; med åsyn rengd du sender honom burt frå deg.
21 Oğulları saygı görür, onun haberi olmaz, Aşağılanırlar, anlamaz.
Han veit’kje um hans born vert heidra; han merkar ikkje um dei armast;
22 Ancak kendi canının acısını duyar, Yalnız kendisi için yas tutar.”
Hans eigen kropp hans liding valdar, og sjæli græt for eigi sorg.»
