Saame 137

1 Naʻa mau nofo ki lalo ʻi he veʻe vaitafe ʻo Papilone, ʻio, naʻa mau tangi ʻi heʻemau manatu ki Saione.

Ved Babels elvar, der sat me og gret, når me kom Sion i hug.

2 Naʻa mau tautau ʻemau ngaahi haʻape, ʻi he ngaahi uilou ʻi he lotolotonga ʻo ia.

På vier-runnarne der i landet hengde me harporne våre.

3 He naʻe fekauʻi ai ʻekinautolu naʻa nau fakapōpulaʻi ʻakimautolu ke mau hiva; pea ko kinautolu naʻe fakaʻosiʻosi ʻakimautolu naʻa nau fekau ke mau fiefia, ʻonau pehē, “Hiva mai kiate kimautolu ʻi he ngaahi hiva ʻo Saione.”

For der kravde dei som heldt oss fanga song av oss, og våre plågarar kravde gleda: «Syng åt oss av Sions songar!»

4 ‌ʻE fēfē ʻemau hiva ʻaki ʻae hiva ʻa Sihova ʻi he fonua ʻoe muli?

Korleis kann me syngja Herrens song på framand jord?

5 Kapau te u fakangalongaloʻi koe, ʻE Selūsalema, tuku ke ngalo ʻi hoku nima toʻomataʻu hono faiva.

Um eg gløymer deg, Jerusalem, so gjev mi høgre hand må gløyma seg burt!

6 Kapau ʻe ʻikai te u manatu kiate koe, tuku ke pikitai ʻa hoku ʻelelo ki hoku ʻaoʻingutu; ʻo kapau ʻe ʻikai te u hiki māʻolunga hake ʻa Selūsalema ʻi hoku fungani fiefiaʻanga.

Gjev tunga må hanga fast ved gomen min, dersom eg ikkje kjem deg i hug, dersom eg ikkje set Jerusalem yver mi høgste gleda.

7 Manatu, ʻE Sihova, ki he fānau ʻa ʻItomi, ʻi he ʻaho ʻo Selūsalema; naʻa nau pehē, “Fakaʻauha ia! Fakaʻauha ia, ʻo aʻu ki hono tuʻunga!”

Herre, hugsa Edoms søner Jerusalems dag! dei som sagde: «Riv ned, riv ned, radt ned til grunnen!»

8 ‌ʻE ʻofefine ʻo Papilone, ʻe fakaʻauha koe; ʻe monūʻia ia, ʻaia te ne totongi kiate koe, ʻo hangē ko hoʻo fai kiate kimautolu.

Babels dotter, du øydelagde! sæl er den som gjev deg løn for den gjerning du gjorde imot oss!

9 ‌ʻE monūʻia ia, ʻaia te ne toʻo ʻo laiki hoʻo fānau iiki ki he maka.

Sæl er den som tek og krasar dine småborn imot berget!