< Tangilāulau 1 >
1 ʻOiau! ʻAe nofo lala pe ʻae kolo ʻaia naʻe pito ʻi he kakai! Kuo ne hoko ʻo hangē ko e fefine kuo mate hono ʻunoho! Ko ia, ʻaia naʻe lahi ʻi he ngaahi puleʻanga, pea hangē ko e ʻeiki fefine ki he ngaahi potu puleʻanga, kuo hoko ia ko e fai tukuhau!
Hvor ensom hun sitter, den folkerike stad! Hun er blitt som en enke; den store blandt folkene, fyrstinnen i landene er blitt til træl!
2 ʻOku ne tangi mamahi ʻi he pō, pea ʻoku ʻi hono kouʻahe ʻa hono loʻimata; ʻi heʻene ngaahi kaumeʻa kotoa pē, ʻoku ʻikai ha taha ke fakafiemālie ia: kuo fai kākā ʻa ʻene ngaahi kaumeʻa kotoa pē kiate ia, kuo nau hoko ko hono ngaahi fili.
Sårt gråter hun om natten, og hennes tårer rinner på hennes kinn; hun har ingen trøster blandt alle sine elskere; alle hennes venner har vært troløse mot henne, de er blitt hennes fiender.
3 Kuo ʻalu ʻa Siuta ki he pōpula, koeʻuhi ko e mamahi pea koeʻuhi ko e ngāue lahi: ʻoku ne nofo mo e hiteni, ʻoku ʻikai te ne ʻilo ha fiemālie: naʻe maʻu ia ʻe he kau fakatanga kotoa pē ʻi he ngaahi potu lausiʻi.
I landflyktighet er Juda vandret, efter trengsel og megen møie; det bor iblandt folkene, har ikke funnet hvile; alle dets forfølgere har innhentet det på trange steder.
4 ʻOku tangi ʻae ngaahi hala ʻo Saione, koeʻuhi ʻoku ʻikai ha niʻihi ke haʻu ki he ngaahi kātoanga mamafa: ʻoku lala hono ngaahi matapā kotoa pē: ʻoku mafulu ʻene kau taulaʻeiki, ʻoku mamahiʻia ʻene kau tāupoʻou, pea ʻoku ne ʻi he kona.
Veiene til Sion sørger fordi ingen kommer til festene; alle dets porter er øde, dets prester sukker, dets jomfruer er sorgfulle, og det selv er bitterlig bedrøvet.
5 ʻOku māʻolunga ʻa hono ngaahi fili, ʻoku tupu lelei hono ngaahi fili; he kuo fakamamahiʻi ia ʻe Sihova koeʻuhi ko e lahi ʻo ʻene ngaahi angahala: kuo ʻalu ʻene fānau ki he pōpula ʻi he ʻao ʻoe fili.
Dets motstandere er blitt dets herrer, dets fiender er trygge, for Herren har lagt sorg på det for dets mange overtredelsers skyld; dets små barn har fienden ført i fangenskap.
6 Pea kuo mole ʻae hoihoifua kotoa pē mei he ʻofefine ʻo Saione: kuo hoko ʻa ʻene ngaahi houʻeiki ʻo hangē ko e fanga haʻate ʻoku ʻikai ke ʻilo ha potu ke kai, pea kuo nau hola taʻehamālohi ʻi he ʻao ʻo ia ʻoku tuli.
Fra Sions datter svant all hennes prakt; hennes fyrster blev lik hjorter som ikke finner beite, og de gikk der uten kraft for forfølgerens åsyn.
7 Naʻe manatu ʻe Selūsalema ʻi he ngaahi ʻaho ʻo ʻene mahaki mo ʻene ngaahi mamahi, ʻa ʻene meʻa mālie kotoa pē ʻaia naʻa ne maʻu ʻi he ngaahi ʻaho ʻi muʻa, ʻaia naʻe tō ʻa ʻene kakai ki he nima ʻoe fili, pea naʻe ʻikai ha tokoni kiate ia: naʻe mamata ʻae kau fili kiate ia pea nau taukae ki hono ngaahi ʻaho tapu.
I sin elendighets og landflyktighets tid kommer Jerusalem i hu alle de herligheter som hun hadde fra fordums dager; da hennes folk falt for fiendens hånd, og hun ingen hjelper hadde, da så fiendene henne, de spottet over det hun hadde tapt.
8 Kuo fai kovi lahi ʻe Selūsalema ko ia kuo fetukutuku ai ia: ko kinautolu kotoa pē naʻe fakaʻapaʻapa kiate ia ʻoku nau manuki ki ai, koeʻuhi kuo nau mamata ki heʻene telefua: ʻio, ʻoku ne mafulu pea foki ki mui.
Storlig har Jerusalem syndet, derfor er hun blitt til en vederstyggelighet; alle de som æret henne, forakter henne, for de så hennes blusel; hun selv sukket og vendte sig bort.
9 ʻOku ʻi hono kapaʻi kofu ʻā ʻene ʻuli; ʻoku ʻikai ha manatu ʻiate ia ki hono ngataʻanga; ko ia naʻa ne tō hifo fakamanavahē: naʻe ʻikai ʻiate ia ha taha ke fakafiemālie. ʻE Sihova ke ke ʻafio ki heʻeku mamahi: he kuo fakahikihiki ʻe ia ia, ʻe he fili.
Hennes urenhet hang ved hennes kjortelfliker; hun tenkte ikke på hvad ende det vilde ta med henne; da sank hun på underlig vis, ingen trøstet henne. Herre, se min elendighet! Fienden gjør sig stor.
10 Kuo mafao ʻae fili ʻa hono nima ki heʻene ngaahi meʻa lelei kotoa pē: he kuo ne mamata naʻe hū ʻae hiteni ki hono potu tapu, ʻaia naʻa ke fekau, ke ʻoua naʻa nau hoko atu ki hoʻo kakai.
Fienden rakte sin hånd ut efter alle hennes kostelige ting; for hun så hedninger komme inn i hennes helligdom, de som du bød ikke skulde komme inn i din menighet.
11 ʻOku mafulu ʻa ʻene kakai kotoa pē, ʻoku nau kumi mā, kuo nau foaki ʻenau ngaahi meʻa lelei ko e meʻakai, ke tokoni ʻae laumālie: “ʻE Sihova ke ke ʻafio pea vakai; he kuo u hoko ʻo fakalielia.”
Alt hennes folk sukker og søker efter brød; de gir sine kostelige ting bort for mat, for å opholde livet. Se, Herre, se hvor foraktet jeg er blitt!
12 “Ko ha meʻa noa pe eni kiate kimoutolu, ʻakimoutolu kotoa pē ʻoku ʻalu ange? Vakai, pea mamata, pe ʻoku ai ha mamahi ʻo hangē ko ʻeku mamahi, ʻaia ʻoku fai kiate au, ʻaia kuo fakamamahi ʻaki au ʻe Sihova ʻi he ʻaho ʻo hono houhau lahi.
Går det eder ikke til hjerte, alle I som går forbi på veien? Sku og se om det finnes en smerte lik den smerte som er voldt mig, den som Herren har bedrøvet mig med på sin brennende vredes dag!
13 “Kuo ne fakahifo mei ʻolunga ʻae afi ki hoku ngaahi hui, pea ʻoku ne mālohi ki ai: kuo ne fola ha kupenga ki hoku vaʻe; kuo ne fakatafokiʻi au ki mui: kuo ne ngaohi au ko e liʻaki mo e vaivai ʻi he ʻaho kotoa pē.
Fra det høie sendte han ild i mine ben og lot den råde; han spente ut garn for mine føtter, han støtte mig tilbake, han gjorde mig elendig, syk hele dagen.
14 “Ko e noʻo ʻo ʻeku ngaahi angahala, kuo haʻi ʻaki hono nima: ʻoku nau fihi, pea ʻoku aʻu hake ki hoku kia: kuo ne pule ke hinga ʻa ʻeku mālohi, kuo tukuange au ʻe Sihova ki honau nima, pea ʻoku ʻikai te u mafai ke tuʻu hake.
Mine overtredelser er knyttet sammen ved hans hånd til et åk; sammenslynget er de lagt på min nakke; han har brutt min kraft. Herren har gitt mig i hendene på dem som jeg ikke kan stå imot.
15 “Kuo malaki hifo ʻe Sihova ʻa ʻeku kau tangata mālohi kotoa pē, ʻi hoku haoʻanga: kuo ne ui ha fakataha kiate au ke taʻomia ʻeku kau talavou: kuo molomoloki ʻe Sihova ʻae tāupoʻou, ko e ʻofefine ʻo Siuta, ʻo hangē ʻi ha tataʻoʻanga uaine.
Herren forkastet alle de kjemper som fantes hos mig, han kalte sammen en folkeskare mot mig for å knuse mine unge menn; Herren trådte vinpersen for jomfruen, Judas datter.
16 “Koeʻuhi ko e ngaahi meʻa ni ʻoku ou tangi; ko hoku mata, ko hoku mata ʻoku tafe hifo ʻi he vai, koeʻuhi ʻoku mamaʻo meiate au ʻae fakafiemālie naʻe totonu ke tokoni hoku laumālie: ʻoku liʻaki pe ʻeku fānau, koeʻuhi naʻe mālohi mai ʻae fili.”
Over dette gråter jeg, mitt øie, mitt øie flyter bort i vann; for langt fra mig er trøsteren som kunde husvale min sjel; mine barn er ødelagt, for fienden fikk overhånd.
17 “ʻOku mafao atu ʻe Saione ʻa hono nima, pea ʻoku ʻikai ha niʻihi ke fakafiemālie kiate ia: kuo fekau ʻe Sihova kia Sēkope, ke takatakai ia ʻe hono ngaahi fili: ʻoku hangē ha fefine mahaki ʻa Selūsalema ʻiate kinautolu.
Sion rekker ut sine hender, det har ingen trøster; Herren har kalt sammen mot Jakob hans fiender rundt omkring; Jerusalem er blitt til en vederstyggelighet blandt dem.
18 “ʻOku māʻoniʻoni ʻa Sihova; he kuo u fai talangataʻa ki heʻene fekau; ʻoku ou kole kiate kimoutolu ʻae kakai kotoa pē fanongo, pea mou vakai ki heʻeku mamahi: kuo ʻalu ʻeku kau tāupoʻou mo ʻeku kau talavou ki he pōpula.
Herren er rettferdig, for jeg var gjenstridig mot hans bud. Hør, alle folk, og se min smerte! Mine jomfruer og mine unge menn er gått i fangenskap.
19 “Ne u ui ki heʻeku kau mamana, ka naʻa nau kākaaʻi au: ko ʻeku kau taulaʻeiki mo ʻeku kau mātuʻa naʻa nau tukuange ʻa honau laumālie ʻi he kolo, ʻi heʻenau kei kumi meʻakai ke fakafiemālie honau laumālie.
Jeg ropte på mine elskere; de svek mig. Mine prester og mine eldste opgav ånden i byen da de søkte efter mat for å opholde livet.
20 “ʻAfio mai ʻe Sihova, he ʻoku ou mamahi: ʻoku ngaue mamahi hoku fatu; kuo liliu hoku loto ʻiate au; he kuo u fai talangataʻa ʻaupito; ʻituʻa a ʻoku fakamasiva ʻe he heletā, pea ʻoku ʻi he loto fale ʻae mate.
Se, Herre, jeg er i trengsel! Det gjærer i mitt indre, mitt hjerte vender sig i mitt bryst; for jeg har vært gjenstridig; utenfor har sverdet gjort mig barnløs, innenfor er det som døden.
21 “Kuo nau fanongo ʻoku ou mafulu: ʻoku ʻikai ha taha ke fakafiemālie kiate au, kuo fanongo ʻa hoku ngaahi fili kotoa pē ki heʻeku mamahi; ʻoku nau fiefia koeʻuhi kuo ke fai ia: he te ke fakahokosia ʻae ʻaho kuo ke tuʻutuʻuni, pea te nau hoko pe ʻo hangē ko au.
De hørte at jeg sukket, det var ingen som trøstet mig; alle mine fiender hørte om min ulykke, de gledet sig over at du har gjort det. Men du lar komme en dag som du har forkynt, og da skal de bli som jeg.
22 “Tuku ke hoko ki ho ʻao ʻa ʻenau ngaahi angahala kotoa pē; pea ke fai kiate kinautolu, ʻo hangē ko ia kuo ke fai kiate au, koeʻuhi ko ʻeku ngaahi angahala kotoa pē: he ʻoku lahi ʻeku mafulu, pea ʻoku vaivai hoku loto.”
La all deres ondskap komme for ditt åsyn, og gjør mot dem som du har gjort mot mig for alle mine overtredelsers skyld! For mine sukk er mange, og mitt hjerte er sykt.