Siope 31
1 “Naʻa ku fai ʻae fuakava mo hoku mata; pea ka kuo pehē, ko e hā te u siofia ai ha taʻahine?
En pakt hadde jeg gjort med mine øine, at jeg ikke skulde se på en jomfru.
2 He ko e hā ʻae ʻinasi mei he ʻOtua ʻi ʻolunga? Pea mo e tufakanga mei he Māfimafi ʻi ʻolunga?
Hvad lodd vilde jeg ellers få av Gud i himmelen, eller hvad arv av den Allmektige i det høie?
3 ʻIkai ʻoku ʻi he kau angahala ʻae malaʻia? Mo e fakaʻauha foʻou ki he kau fai kovi?
Rammer ikke fordervelse den urettferdige, og ulykke dem som gjør det onde?
4 ʻIkai ʻoku ne ʻiloʻi hoku ngaahi hala, pea lau ʻeku ngaahi laka kotoa pē?
Ser ikke han mine veier, og teller han ikke alle mine skritt?
5 “He kapau naʻaku ʻalu ʻi he loi, pea kapau teu veʻe vave ki he kākā;
Dersom jeg har faret frem med falskhet, og min fot har hastet til svik
6 Tuku ke fakamamafa au ʻi he meʻa fakatatau totonu, koeʻuhi ke ʻilo ʻe he ʻOtua ʻa ʻeku angatonu.
- la Gud veie mig på rettferds vektskål, og han skal se at jeg er uten skyld -
7 He kapau naʻaku laka hē mei he hala, pea muimui hoku loto ki hoku mata, pe piki ha ʻuli ki hoku nima;
dersom mine skritt har bøid av fra veien, og mitt hjerte har fulgt mine øine, og dersom der er nogen flekk på mine hender,
8 Tuku ai ke u tūtuuʻi kae kai ʻe ha taha kehe; ʻio, ke taʻaki fuʻu hake ʻa hoku taʻu.
gid da en annen må ete det jeg har sådd, og gid det jeg har plantet, må rykkes op med rot!
9 “Kapau naʻe kākaaʻi ʻa hoku loto ʻe ha fefine, pe te u toitoi ʻi he matapā ʻo hoku kaungāʻapi;
Dersom mitt hjerte har latt sig dåre for en kvinnes skyld, og jeg har luret ved min næstes dør,
10 Pea tuku ke momosi ʻa hoku uaifi mo ha taha, pea mapelu ki ai ha niʻihi kehe.
gid da min hustru må male korn for en annen, og andre menn bøie sig over henne!
11 He ko e hia matea ia, ʻio, ko e angahala ke tautea ʻe he kau fakamaau.
For slikt er en skjenselsdåd, det er en misgjerning, hjemfalt til dom;
12 He ko e afi ia ʻoku ne kai ʻo aʻu ki he fakaʻauha, pea ʻe ʻosiʻosingamālie ai ʻeku koloa.
det er en ild som fortærer like til avgrunnen; alt mitt gods skulde den gjøre ende på.
13 “Kapau naʻaku lumaʻi ʻae meʻa ʻa ʻeku tamaioʻeiki pe ko ʻeku kaunanga, ʻi he ʻena fai mo au.
Har jeg krenket min træls og min trælkvinnes rett, når de hadde nogen trette med mig?
14 Ko e hā ai te u fai ʻoka tuʻu hake ʻae ʻOtua? Pea ʻoka ʻaʻahi ʻe ia, ko e hā te u tali ʻaki ia?
Hvad skulde jeg da gjøre om Gud stod op, og hvad skulde jeg svare ham om han gransket saken?
15 He ʻikai naʻe ngaohi ia ʻe ia naʻa ne ngaohi au ʻi he manāva? Pea ʻikai naʻe fakatupu ʻakimaua ʻosi pe ʻi he manāva ʻe he tokotaha?
Har ikke han som skapte mig i mors liv, skapt også dem, og har ikke en og den samme dannet oss i mors liv?
16 “Kapau ne u taʻofi ʻae masiva mei heʻenau holi, pe fai ke vaivai ʻae mata ʻoe fefine kuo mate hono husepāniti;
Har jeg nektet fattigfolk det de ønsket, og latt enkens øine tæres bort?
17 Pea kuo u kai vale haʻaku meʻa siʻi, ʻo ʻikai te ma kai ia mo e tamai mate;
Har jeg ett mitt brød alene, så den farløse ikke fikk ete av det?
18 (He ʻoku talu ʻeku lahi hake mo ʻene ʻiate au, ʻo hangē ko haʻane tamai, pea talu ʻeku haʻu mei he manāva ʻo ʻeku faʻē mo ʻeku fakahinohino ia; )
Nei, fra min ungdom av vokste han op hos mig som hos en far, og fra min mors liv av førte jeg henne ved hånden.
19 Kapau kuo u mamata ki ha taha ʻoku mate koeʻuhi ko e telefua, pe ha masiva taʻehakofu;
Har jeg kunnet se en ulykkelig uten klær eller en fattig uten et plagg å ha på sig?
20 Kapau naʻe ʻikai tāpuaki au ʻe hono noʻotanga vala, pea ʻikai māfana ia ʻi he fulufulu ʻo ʻeku fanga sipi;
Måtte ikke hans lender velsigne mig, fordi han fikk varme sig med ull av mine får?
21 Kapau kuo u hiki hoku nima ki he tamai mate, ʻi heʻeku ʻilo ʻoku ou mālohi ʻi he matapā:
Har jeg løftet min hånd mot den farløse, fordi jeg var viss på å få medhold i retten?
22 ʻOfa ke homo hoku uma mei hoku hui fohe, pea fesiʻi hoku nima ʻi he hokotanga hui.
Gid da min skulder må falle fra sitt ledd, og min arm bli brutt løs fra sin skål!
23 He ko e fakaʻauha mei he ʻOtua ko e meʻa fakailifia kiate au, pea ko e meʻa ʻi heʻene ngeia naʻe ʻikai te u faʻa kātakiʻi.
For Guds straff fylte mig med redsel, og mot hans velde maktet jeg intet.
24 “He kapau naʻaku ʻamanaki ki he koula, pe te u pehē ki he koula lelei, ‘Ko hoku falalaʻanga koe;’
Har jeg satt mitt håp til gullet og sagt til gullklumpen: Du er min tillit?
25 Kapau naʻaku fiefia ʻi he tupu ʻo lahi ʻeku koloa, pea koeʻuhi kuo maʻu lahi ʻe hoku nima;
Har jeg gledet mig fordi min rikdom blev stor, og fordi min hånd vant mig meget gods?
26 Kapau naʻaku siofia ʻae laʻā ʻi heʻene ulo, pe ko e māhina ʻoku hāʻele ʻi he ngingila;
Når jeg så sollyset, hvorledes det strålte, og månen, hvor herlig den skred frem,
27 Pea kuo fasiaʻi fufū pe hoku loto, pe ʻuma hoku ngutu ki hoku nima:
blev da mitt hjerte dåret i lønndom, så jeg sendte dem håndkyss?
28 Ko e angahala foki ia ke fakamaauʻi he ka ne pehē, ko ʻeku liʻaki ia ʻae ʻOtua ʻoku ʻi ʻolunga.
Nei, også det vilde være en misgjerning, hjemfalt til dom; for da hadde jeg fornektet Gud i det høie.
29 He kapau naʻaku fiefia ʻi he ʻauha ʻo ia naʻe fehiʻa kiate au, pe te u angahiki ki ai ʻoka moʻua ia ʻe he kovi:
Har jeg gledet mig ved min fiendes uferd og jublet når ulykken rammet ham?
30 Ka naʻe ʻikai te u tuku ke angahala ai ʻa hoku ngutu, ʻi he fakaʻamu ke tō ha malaʻia ki hono laumālie.
Nei, jeg tillot ikke min munn å synde ved å forbanne ham og ønske ham døden.
31 ʻIkai ʻoku faʻa pehē ʻe heʻeku kau nofoʻanga, Naʻe holi ʻe hai ki haʻane meʻakai pea ʻikai mākona ai?
Må ikke mine husfolk vidne at enhver fikk mette sig ved mitt bord?
32 Naʻe ʻikai mohe ʻae muli ʻi he hala: ka ne u fakaava hoku matapā ke talia ʻae fononga.
Aldri måtte en fremmed ligge utenfor mitt hus om natten; jeg åpnet mine dører for den veifarende.
33 He naʻaku fufū koā ʻeku angahala ʻo hangē ko ʻAtama, ʻo fakalilolilo ʻeku hia ʻi hoku fatafata?
Har jeg, som mennesker pleier, skjult mine synder og dulgt min misgjerning i min barm,
34 Pea te u manavahē ki he fuʻu tokolahi? Pe fakailifiaʻi au ʻe he manuki ʻae ngaahi fānau, ke u longo ai, ʻo taʻehū atu ʻi he matapā?
fordi jeg fryktet den store mengde og var redd for de fornemme slekters forakt, så jeg tidde stille og ikke gikk ut av min dør?
35 Taumaiā kuo ʻi ai ha tokotaha ʻe fie fanongo kiate au! Vakai, ko hoku loto ke talia au ʻe he Māfimafi, pea ke fai ha tohi ʻe hoku fili.
Å, om jeg hadde nogen som vilde høre på mig! Se, her er min underskrift, la den Allmektige svare mig! Å, om jeg hadde det skrift min motpart har satt op!
36 Ko e moʻoni te u hili ia ki hoku uma, ʻo nonoʻo ia kiate au ʻo hangē ha pale.
Sannelig, jeg skulde ta det på min skulder, jeg skulde feste det til mitt hode som en krone;
37 Te u ʻaʻau atu kiate ia ʻae lau ʻo ʻeku ngaahi laka; te u ʻalu atu ʻo hangē ha ʻeiki ke ofi kiate ia.
jeg skulde gjøre ham regnskap for alle mine skritt, som en fyrste skulde jeg møte ham.
38 He kapau kuo tangi ʻe hoku fonua kiate au, pe lāunga ʻa hono ngaahi keliʻanga;
Dersom min aker skriker over mig, og alle dens furer gråter,
39 Pea kapau kuo u kai taʻetotongi ʻa hono ngaahi fua, pe te u fakamamahiʻi ʻae laumālie ʻokinautolu naʻe tauhi ki ai:
dersom jeg har fortæret dens grøde uten betaling og utslukket dens eiers liv,
40 ʻOfa ke tupu ai ʻae talatalaʻāmoa ko e fetongi ʻoe uite, mo e ʻakau taʻeʻaonga ko e fetongi ʻoe paʻale.” Kuo ngata ʻae fakamatala ʻa Siope.
gid det da må vokse torner på min aker istedenfor hvete og ugress istedenfor bygg! Her ender Jobs ord.
