Siope 30

1 “Ka ko eni, ʻoku manukiʻi au ʻekinautolu ʻoku mui ʻiate au, ka ko ʻenau ngaahi tamai ʻanautolu ne u fehiʻa ke lau fakataha mo e fanga kulī ʻo ʻeku ngaahi fanga manu.

Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.

2 ‌ʻIo, ʻe ʻaonga fēfē kiate au ʻae mālohi ʻa honau nima, ka kuo ʻauha ʻenau motuʻa lelei?

Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;

3 Ko e meʻa ʻi he masiva mo e honge naʻa nau ʻi he fakapoʻuli ʻo hangē ko e pō; ʻo feholaki ki he toafa kuo masiva mo siʻaki.

Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,

4 Naʻa nau tuʻusi ʻae ngaahi ʻakau kona, pea keli aka ke nau kai.

og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.

5 Naʻe kapusi ʻakinautolu mei he kakai, (pea naʻa nau kalanga ki ai ʻo hangē ki ha kaihaʻa; )

Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.

6 Ke nau nofo ʻi he ngaahi lilifa ʻoe luo, ʻi he ngaahi ʻana ʻoe fonua, mo e ngaahi maka.

Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;

7 Naʻa nau tangi mei he ngaahi ʻakau, pea nau fakataha ʻi lalo ʻi he ngaahi ʻakau talatala.

og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;

8 Ko e fānau ʻae kau vale, ko e hako ʻoe kakai meʻa vale; naʻe kapusi ʻakinautolu mei he fonua.

ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.

9 “Ka ko eni, kuo u hoko au ko ʻenau hivehivaʻanga, ʻio, ko ʻenau lea manukiʻanga au.

No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.

10 ‌ʻOku nau fakaliliʻa kiate au, pea nau hola mamaʻo ʻiate au, pea ʻikai te nau manavahē ke ʻaʻanu ki hoku mata.

Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.

11 Ko e meʻa ʻi heʻene vete ʻeku afo, ʻo tautea au, ko ia kuo nau tukuange ai foki ʻae noʻo ʻi hoku ʻao.

Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.

12 ‌ʻOku tutuʻu ʻae kau talavou ʻi hoku toʻomataʻu; ʻoku nau tekeʻi hoku vaʻe, pea ʻoku nau fokotuʻu hake ʻo angatuʻu kiate au ʻae ngaahi hala ʻo honau fakaʻauha.

Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.

13 ‌ʻOku nau maumauʻi hoku hala, ʻoku nau fiefia ʻi heʻeku mamahi, ʻoku ʻikai hanau tokoni.

Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.

14 Naʻa nau feʻohofi mai ʻo hangē ʻi ha potu fālahi: pea ʻi he maumau naʻa nau filifilihi ʻakinautolu kiate au.

Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.

15 Kuo tō kiate au ʻae ngaahi ilifia: ʻoku nau tuli hoku laumālie ʻo hangē ko e matangi: pea ʻoku mole atu ʻeku lelei ʻo hangē ko e ʻao.

Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.

16 “Pea ko eni, kuo lilingi hoku laumālie ʻiate au; kuo puke au ʻe he ngaahi ʻaho ʻoe mamahi.

No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.

17 ‌ʻOku mahuhuhuhu ʻa hoku ngaahi hui ʻi he poʻuli: pea ʻoku ʻikai ke mālōlō siʻi hoku ngaahi uoua.

Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.

18 Kuo fetongi hoku kofu ʻe he mālohi lahi: ʻoku ne nonoʻo takatakai au ʻo hangē ko e kia ʻo hoku kofutuʻa.

Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.

19 Kuo ne lī au ki he pelepela, pea kuo u tatau mo e efu mo e efuefu.

Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.

20 ‌ʻOku ou tangi kiate koe, ka ʻoku ʻikai te ke ongoʻi au: ʻoku ou tuʻu hake, ka ʻoku ʻikai te ke tokangaʻi au.

Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.

21 Kuo ke liliu ʻo taʻeʻofa kiate au: ʻoku ke tuʻu kiate au ʻaki ho nima mālohi.

Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.

22 ‌ʻOku ke ʻohake au ki he matangi mo ke fakaheka au ki ai, pea ʻoku ke veteki ʻeku meʻa.

Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.

23 He ʻoku ou ʻilo pau te ke ʻomi au ki he mate, pea ki he fale kuo tuʻutuʻuni ki he kakai moʻui kotoa pē.

Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.

24 “Ka ʻe ʻikai te ne mafao atu hono nima ki he faʻitoka, neongo ʻoku nau tangi ʻi heʻene fakaʻauha.

Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?

25 ‌ʻIkai naʻaku tēngihia ia ʻaia naʻe mamahi? ʻIkai naʻe mamahi hoku laumālie koeʻuhi ko e masiva?

Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?

26 ‌ʻI heʻeku ʻamanaki ki he lelei, naʻe hoko mai ʻae kovi: pea ʻi heʻeku tatali ki he maama, ne hoko mai ʻae fakapoʻuli.

Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.

27 Naʻe lili hoku fatu, ʻo ʻikai toka: naʻe taʻofi au ʻe he ngaahi ʻaho ʻoe mamahi.

Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.

28 Naʻaku ʻalu mamahi pe ʻi he taʻeulo ʻae laʻā; ne u tuʻu hake ʻo tangi ʻi he fakataha.

Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.

29 Ko e tokoua au ʻoe fanga talākoni, mo e kaumeʻa ʻoe fanga lulu.

Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.

30 Kuo ʻuliʻuli hoku kili ʻiate au, pea kuo velehia hoku ngaahi hui ʻi he ʻafu.

Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.

31 Kuo liliu ʻeku haʻape ko e tangi, pea ko ʻeku meʻa ifi ko e leʻo ʻokinautolu ʻoku tangi.

Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.