Siope 21
1 Ka naʻe tali ʻe Siope, ʻo ne pehē,
Då svara Job og sagde:
2 “Fakafanongo lelei ki heʻeku lea, pea ko hoʻomou fakafiemālie eni.
«Å høyr då, høyr på mine ord! Gjev i minsto det til trøyst!
3 Mou kātaki, kau lea atu; pea hili ʻeku lea, fai pe hoʻomou manuki.
Lat meg få lov å tala ut, so kann du spotta etterpå.
4 ʻOiauē, he ʻoku ou liunga ki he tangata? Pea ka ne ko ia, ko e hā nai ʻe ʻikai mamahi ai hoku laumālie?
Klagar eg vel på menneskje? Og hev eg ikkje grunn til harm?
5 Tokanga mai, pea mou ofo, pea ʻai homou nima ki homou ngutu.
Vend dykk til meg, og ottast so; legg handi so på dykkar munn.
6 ʻIo, ʻi heʻeku fakamanatu ʻoku ou manavahē ʻaupito, pea ʻoku puke ʻa hoku kakano ʻe he tetetete.
Eg støkk, når eg det kjem i hug; ei bivring gjenom kroppen gjeng.
7 “Ko e hā ʻoku moʻui ai ʻae angakovi, ʻo hoko ʻo motuʻa, ʻio, pea lahi ʻi he mālohi?
Kvifor fær dei gudlause liva, auka i magt som åri gjeng?
8 Kuo fakatuʻumaʻu honau hako fakataha mo kinautolu, pea mo ʻenau fānau ʻi honau ʻao.
Dei ser si ætt stå fast ikring deim, dei hev sitt avkjøme for augo.
9 ʻOku malu honau fale mei he manavahē, pea ʻoku ʻikai ʻiate kinautolu ʻae meʻa tā ʻae ʻOtua.
I fred stend husi deira trygge, Guds svipa råkar ikkje deim;
10 ʻOku fakatauʻi ʻe heʻenau pulu tangata ʻo touʻia taʻehala; ʻoku fānau ʻenau pulu fefine ʻo taʻetōhonoʻuhiki.
med heppa parast deira fe, og kyrne kastar aldri kalv.
11 ʻOku nau tuku atu ʻenau fānau ʻo hangē ko e fanga sipi, pea ʻoku meʻe hopohopo ʻenau fānau.
Dei slepper borni ut som lamb, og gutarne i leiken hoppar;
12 ʻOku nau toʻo hake ʻae kihiʻi lali mo e haʻape, pea nau fiefia ʻi he leʻo ʻoe meʻa ifi.
Dei syng til trumma og til cither og frygdar seg ved fløyteljod.
13 ʻOku nau fakaʻosi honau ngaahi ʻaho ʻi he fakafiemālie, pea fakafokifā pe ʻoku nau ʻalu hifo ki he faʻitoka. (Sheol h7585)
I lukka liver dei si tid og fer so brått til helheim ned. (Sheol h7585)
14 Ko ia ʻoku nau pehē ai ki he ʻOtua, ‘ʻAlu ʻiate kimautolu, he ʻoku ʻikai te mau holi ke ʻilo ho ngaahi hala.
Til Gud dei segjer: «Haldt deg burte!» Me vil’kje kjenna dine vegar!
15 Ko hai ʻae Māfimafi, ke pehē ke mau tauhi ia? Pea ko e hā ʻae totongi te mau maʻu, ʻo kapau te mau lotu ki ai?’
Kvi skal me tena den Allsterke? Kva gagnar det å be til honom?»
16 Vakai, ʻoku ʻikai ʻi honau nima ʻenau monūʻia: ʻoku mamaʻo ʻiate au ʻae fakakaukau ʻoe angahala.
«Dei hev’kje lukka si i handi» - Langt burt frå meg med gudlaus råd!
17 “ʻOku liunga fiha ʻae tāmateʻi ʻoe maama ʻae angahala? Mo e hoko ʻenau fakaʻauha kiate kinautolu? ʻoku tufaki ʻe he ʻOtua ʻae ngaahi mamahi ʻi hono houhau.
Når sloknar lampa for gudlause? Når kjem ulukka yver deim? Gjev han deim straff i vreidesmod?
18 ʻOku nau tatau mo e tefitoʻi kaho ʻi he mata ʻoe matangi, pea hangē ko e kafukafu ʻoku ʻave ʻe he afi.
Fer dei vel burt som strå for vind, lik agner som i stormen fyk?
19 ‘ʻOku hili ʻe he ʻOtua ʻa ʻene angahala ki heʻene fānau:’ ʻoku ne totongi kiate ia, pea te ne ʻilo ia.
«Gud gøymer straffi til hans born.» Nei, sjølv skal mannen straffi kjenna!
20 ʻE mamata ʻe hono mata ki hono fakaʻauha, pea ʻe inu ia ʻi he houhau ʻoe Māfimafi.
Lat han få sjå sitt eige fall og drikka harm frå den Allsterke!
21 He ko e hā ʻene fiemālie ʻi hono fale ʻamui ʻiate ia, ʻoka tuʻu ua mālie ʻae lau ʻo hono ngaahi māhina?
Kva bryr han seg vel um sitt hus, når månadstalet hans er fullt?
22 “ʻE akonakiʻi ʻe ha taha ʻae ʻOtua ke ʻilo? He ʻoku ne fakamaau ʻe ia ʻakinautolu ʻoku māʻolunga.
Vil nokon hjelpa Gud til kunnskap, han som er domar for dei høgste?
23 ʻOku mate ha tokotaha lolotonga ʻene mālohi lahi, mo ʻene nofo tofu pe mo fiemālie.
Den eine døyr på velmagts høgd, fullkomleg trygg og fredeleg;
24 ʻOku fonu hono sino ʻi he ngako, pea lolololo hono ngaahi hui ʻi he uho.
hans fat er fulle utav mjølk, og i hans bein er mergen frisk;
25 Pea ʻoku mate ha tokotaha ʻi he mamahi lahi ʻo hono laumālie, pea ʻikai ʻaupito haʻane kai ʻe fiemālie ai.
den andre døyr so beisk i hug, hev ingenting av lukka smaka.
26 Te na tokoto tatau pe ʻi he efu, pea ʻe ʻuʻufi ʻakinaua ʻe he fanga kelemutu.
Dei båe vert i moldi lagde, og deira klednad makkar er.
27 “Vakai, ʻoku ou ʻilo hoʻomou ngaahi mahalo, mo e ngaahi filioʻi kovi ʻoku mou mahalo ʻaki kiate au.
Sjå kor eg kjennar dykkar tankar, og dykkar meinkrokar mot meg.
28 He ʻoku mou pehē, ‘Kofaʻā ʻae fale ʻoe ʻeiki? Pea kofaʻā ʻae ngaahi nofoʻanga ʻoe kakai angahala?’
De spør: «Kvar er vel stormannshuset? Kvar er det tjeld der gudlause bur?»
29 ʻIkai kuo mou ʻeke kiate kinautolu ʻoku feʻaluʻaki ʻi he hala? Pea ʻikai ʻoku mou ʻilo ʻenau ngaahi tala,
Hev de’kje høyrt av ferdafolk - de trur vel det som dei fortel -:
30 ʻAia kuo tuku tolonga ʻae angahala ki he ʻaho ʻoe fakaʻauha? ʻE taki atu ʻakinautolu ki he ʻaho ʻoe houhau.
«Den vonde frå ulukka slepp; han berga vert på vreidedagen.
31 Ko hai te ne fakahā hono hala ki hono mata? Pea ʻe totongi ʻe hai kiate ia ʻae meʻa kuo ne fai?
Kven lastar honom for hans ferd? Og straffar honom for hans gjerd?
32 Ka ʻe ʻomi ia ki he faʻitoka, ʻe nofomaʻu ia ʻi he fonualoto.
Han vert til gravi båren burt, og ved hans gravhaug held dei vakt.
33 ʻE melie kiate ia ʻae ngaahi tutuʻanga kelekele ʻoe luo, pea ʻe fusi kiate ia ʻae kakai kotoa pē, ʻo hangē ko e taʻefaʻalaua ʻae kakai naʻe muʻa ʻiate ia.
Søtt søv han under torv i dal, og i hans far all verdi fer, som tallause gjekk fyre honom.
34 Pea ka kuo pehē, pea ko e hā ʻoku mou fakafiemālie taʻeʻaonga kiate au, kae vakai ʻoku ai ʻae loi ʻi hoʻomou ngaahi lea?”
Det trøystar meg med tome ord; av dykkar svar er sviket att.»
