ʻIsaia 41
1 “ʻAe ngaahi motu, mou fakalongo pē ʻi hoku ʻao; pea tuku ke fakafoʻou ʻe he kakai honau mālohi: tuku ke nau haʻu ke ofi; pea toki tuku ke nau lea: ke tau ʻunuʻunu ke ofi ki he fakamaau.
Ti og hør på mig, I øer! Og folkene, la dem iføre sig ny kraft, la dem komme hit og så tale! La oss sammen trede frem for retten!
2 Ko hai naʻa ne fokotuʻu ʻae tangata māʻoniʻoni mei he potu hahake, ʻo ui ia ki hono vaʻe, pea foaki ʻae ngaahi puleʻanga ʻi hono ʻao, pe ngaohi ia ke pule ki he ngaahi tuʻi? Naʻa ne foaki ʻakinautolu ʻo hangē ko e efu ki heʻene heletā, pea hangē ko e veve kuo vilingia ki heʻene kaufana.
Hvem vakte fra Østen ham som seieren møter hvor han setter sin fot? Han gir folkeslag i hans vold og lar ham herske over konger, gjør deres sverd til støv, deres bue til strå som føres bort av vinden.
3 Naʻa ne tulia ʻakinautolu, pea ʻalu fiemālie pe; ʻio, ʻi he hala naʻe ʻikai fou ai hono vaʻe.
Han forfølger dem, drar frem i sikkerhet på en sti hvor han før ikke kom med sine føtter.
4 Ko hai kuo ngāue mo fai ia, ʻo ne ui ʻae toʻutangata mei he kamataʻanga? Ko au ko Sihova, ko e ʻuluaki pea mo e kimui; ko au ia.
Hvem utrettet og gjorde dette? - Han som kalte slektene frem fra begynnelsen; jeg, Herren, er den første, og hos de siste er jeg også.
5 Naʻe mamata ʻe he ngaahi motu, pea manavahē; naʻe manavahē ʻae ngaahi ngataʻanga ʻo māmani, ʻonau ʻunuʻunu mai, pea haʻu.
Øene ser det og frykter, jordens ender bever; de rykker frem og kommer.
6 Naʻe tokoni taki taha ki hono kaungāʻapi; pea pehē taki taha ki hono tokoua, “Ke ke lototoʻa.”
Den ene hjelper den andre, og til sin bror sier han: Vær frimodig!
7 Ko ia naʻe tokoni ʻae tufunga ʻakau ki he tufunga koula, pea mo ia ʻoku fakamolemole ʻaki ʻae hamala ʻaia naʻa ne taaʻi ki he fakalalango, ʻo pehē, “Kuo ʻosi” hono teu ki he fakahoko: pea ne fakamaʻu ia ʻaki ʻae ngaahi faʻo, ke ʻoua naʻa ngaue ia.
Treskjæreren setter mot i gullsmeden, den som glatter med hammeren, i den som hamrer på ambolten, og han sier om loddingen: Den er god, og han fester billedet med spiker, forat det skal stå støtt.
8 Ka ko koe, ʻE ʻIsileli, ko ʻeku tamaioʻeiki, ʻE Sēkope ʻa koe kuo u fili, ko e hako ʻo ʻEpalahame ko hoku kāinga.
Og du Israel, min tjener, Jakob, som jeg utvalgte, ætling av min venn Abraham!
9 ʻA koe kuo u toʻo mei he ngataʻanga ʻo māmani, pea ui mei he kau tangata tuʻu ki muʻa ʻi ai, pea kuo u pehē kiate koe, ‘Ko koe ko ʻeku tamaioʻeiki;’ kuo u fili koe, ka naʻe ʻikai liʻaki koe.
Du som jeg tok ved hånden og hentet fra jordens ender og kalte fra dens ytterste kanter, og til hvem jeg sa: Du er min tjener, jeg har utvalgt dig og ikke forkastet dig!
10 ʻOua naʻa ke manavahē; he ʻoku ou ʻiate koe: ʻoua ʻe loto vaivai; he ko au ko ho ʻOtua, te u fakamālohi koe; ʻio, te u tokoni koe; ʻio, te u poupou hake koe ʻaki ʻae nima toʻomataʻu ʻo ʻeku angatonu.
Frykt ikke, for jeg er med dig! Se dig ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker dig og hjelper dig og holder dig oppe med min rettferds høire hånd.
11 Vakai, ko kinautolu kotoa pē naʻe ʻita kiate koe te nau mā pea puputuʻu: te nau hangē ko e meʻa noa pe; pea ʻe ʻauha mo kinautolu ʻoku fai kovi kiate koe.
Se, de skal bli til spott og skam alle de som harmes på dig; de skal bli til intet og gå til grunne de menn som tretter med dig;
12 Te ke kumi ʻakinautolu, ka e ʻikai ʻiloʻi ʻakinautolu, ʻio, ʻakinautolu naʻe fai mo koe: ko kinautolu ʻoku tauʻi koe te nau hangē ko e meʻa noa pe, pea hangē ha meʻa ʻoku ʻikai.
du skal søke dem og ikke finne dem, de menn som kives med dig; de skal bli til intet og til ingenting de menn som fører krig mot dig.
13 He ko au ko Sihova ko ho ʻOtua te u puke ho nima toʻomataʻu, ʻo pehē kiate koe, ‘ʻOua ʻe manavahē; te u tokoni koe.’
For jeg er Herren din Gud, som holder dig fast ved din høire hånd, som sier til dig: Frykt ikke! Jeg hjelper dig.
14 ʻOua naʻa manavahē ʻa koe, ko e kelemutu ko Sēkope, pea mo kimoutolu ʻae kau tangata ʻo ʻIsileli; ʻOku pehē ʻe Sihova, ko ho huhuʻi, ko e tokotaha māʻoniʻoni ʻo ʻIsileli, te u tokoni kiate koe.
Frykt ikke, Jakob, du usle makk, du Israels lille flokk! Jeg hjelper dig, sier Herren, og din gjenløser er Israels Hellige.
15 Vakai, te u ngaohi kiate koe ha meʻa haha foʻou ʻoku māsila pea nifo: te ke haha ʻae ngaahi moʻunga, pea taaʻi ke iiki, pea ngaohi ʻae ngaahi tafungofunga ʻo hangē ko e veve vilingia.
Se, jeg gjør dig til en skarp, ny treskevogn med mange tagger; du skal treske fjell og knuse dem, og hauger skal du gjøre til agner.
16 Te ke tuiʻi ʻakinautolu, pea ko e matangi te ne puneekina ʻakinautolu, pea ko e ʻahiohio te ne vetekina ʻakinautolu: pea te ke fiefia ko e ʻia Sihova, pea vikiviki ʻi he tokotaha māʻoniʻoni ʻo ʻIsileli.
Du skal kaste dem med skovl, og vind skal føre dem bort, og storm skal sprede dem; men du skal fryde dig i Herren, rose dig av Israels Hellige.
17 ʻOka kumi ʻe he masiva mo e paea ʻae vai, pea ʻoku ʻikai ia, pea ʻoku vaivai honau ʻelelo ʻi he fieinu, Ko au ko Sihova te u fanongo kiate kinautolu, Ko au ko e ʻOtua ʻo ʻIsileli ʻe ʻikai te u liʻaki ʻakinautolu.
De elendige og fattige søker efter vann, men det er ikke noget; deres tunge brenner av tørst. Jeg, Herren, jeg vil svare dem; jeg, Israels Gud, jeg vil ikke forlate dem.
18 Te u fakaava ʻae ngaahi vaitafe ʻi he ngaahi potu māʻolunga, pea mo e ngaahi matavai ʻi he ngaahi teleʻa: te u ngaohi ʻae toafa ko e anovai, pea mo e fonua mōmoa ko e ngaahi matavai.
Jeg vil la elver velle frem på bare hauger og kilder midt i daler; jeg vil gjøre en ørken til en sjø og et tørt land til vannrike kilder;
19 Te u tō ʻi he toafa ʻae sita, ʻae ʻakau ko e sita, pea mo e maile, pea mo e ʻakau lolo; te u tō fakataha ʻi he toafa lala ʻae ʻakau ko e fea, pea mo e paini, pea mo e ʻakau ko e pokasi:
Jeg vil la sedrer, akasier, myrter og oljetrær vokse frem i ørkenen; jeg vil la cypress, lønn og buksbom sammen gro på den øde mark,
20 Koeʻuhi ke nau mamata, pea ongoʻi, pea tokanga, pea ʻilo fakataha, ko e nima ʻo Sihova kuo ne fai ʻae meʻa ni, pea kuo fakatupu ia ʻe he tokotaha māʻoniʻoni ʻo ʻIsileli.
forat de alle sammen skal se og kjenne og legge sig på hjerte og forstå at Herrens hånd har gjort dette, og Israels Hellige skapt det.
21 ʻOku pehē ʻe Sihova, “Fakahā hoʻomou meʻa;” ʻoku pehē ʻe he Tuʻi ʻo Sēkope, “ʻOmi hoʻomou lea mamafa.”
Kom hit med eders sak, sier Herren; kom frem med eders bevisgrunner, sier Jakobs konge.
22 “Tuku ke nau ʻomi ia, pea fakahā kiate kimautolu pe ko e hā ʻe hoko: tuku ke nau fakahā ʻae ngaahi meʻa muʻa, pe ko e hā ia, ke mau fifili ki ai, pea ʻilo mo hono fakamoʻoni ʻo ia; pe fakahā kiate kimautolu ʻae ngaahi meʻa ʻe haʻu ʻamui.
La dem komme frem med dem og kunngjøre for oss hvad som skal hende! Kunngjør hvad det er I tidligere har spådd, så vi kan akte på det og lære dets utfall å kjenne! Eller la oss høre de tilkommende ting!
23 Fakahā ʻae ngaahi meʻa ʻe hoko ʻamui, ke mau ʻilo ko e ngaahi ʻotua ʻakimoutolu: ʻio, fai lelei, pe fai kovi, ke mau ilifia, pea mamata fakataha ki ai.
Kunngjør hvad som skal komme herefter, så vi kan vite at I er guder! Ja, gjør noget godt eller noget ondt, så vi med forundring kan se det alle sammen!
24 Vakai, ʻoku siʻi hifo ʻakimoutolu ʻi he meʻa ʻoku ʻikai, pea ko hoʻomou ngāue ko e meʻa noa pe: ʻoku fakalielia ia ʻaia ʻoku ne fili ʻakimoutolu.
Se, I er intet, og eders gjerning ingenting; en vederstyggelighet er den som velger eder.
25 “Kuo u fokotuʻu ha tokotaha mei he potu tokelau, pea ʻe haʻu ia: talu mei he hopo ʻae laʻā te ne ui ki hoku huafa: pea te ne molomoloki ʻae houʻeiki ʻo hangē ko e lahe kuo hakaluku, pea hangē ʻoku molomoloki ʻe he tangata ngaohi ipu ʻae ʻumea.
Jeg vakte ham fra Norden, og han kom, fra solens opgang han som skal påkalle mitt navn; han skal trampe på fyrster som de var ler, lik en pottemaker som elter dynd.
26 Ko hai kuo ne fakahā mei he kamataʻanga, ke mau ʻilo ia? Pea ʻi muʻa, ke mau pehē ai, ‘ʻOku moʻoni ʻae meʻa ni?’ Ko e moʻoni, ʻoku ʻikai ha tokotaha naʻe tomuʻa tala ia, ko e moʻoni, ʻoku ʻikai ha taha naʻe fakahā ia, ʻio, naʻe ʻikai ha tokotaha te ne fanongo ki hoʻomou ngaahi lea.
Hvem har kunngjort dette fra begynnelsen, så vi kunde vite det, og fra fordums tid, så vi kunde si: Han har rett? Ingen har kunngjort noget, ingen har forkynt noget, og ingen har hørt eder si noget.
27 Ne u fuofua pehē ki Saione, ‘Vakai, vakai kiate kinautolu:’ pea ne u foaki ki Selūsalema ha tokotaha ʻoku ʻomi ʻae ongoongolelei.
Jeg er den første som sier til Sion: Se, se, der er de, og som sender Jerusalem et gledesbud.
28 He naʻaku mamata, ka naʻe ʻikai ha tangata; ʻio, ʻiate kinautolu, pea naʻe ʻikai ha fakahinohino, pea ʻi heʻeku ʻeke kiate kinautolu, naʻe ʻikai te nau tali ʻaki ha momoʻi lea.
Jeg ser mig om, men der er ingen, og ingen av dem kan gi råd, så jeg kunde spørre dem, og de gi mig svar.
29 Vakai, ko e vaʻinga kotoa pē ʻa ʻenau ngāue: ko e matangi mo e vaʻinga ʻa ʻenau ngaahi tamapua kuo haka.
Se dem alle! Deres gjerninger er intet, ingenting; deres billeder er vind og tomhet.
