1 Samuela 20
1 Pea naʻe hola ʻa Tevita mei Naoti ʻi Lama, pea ne haʻu ʻo lea kia Sonatane ʻo pehē, “Ko e hā kuo u fai? Ko e hā ʻeku hia? Pea ko e hā ʻeku angahala ʻi he ʻao ʻo hoʻo tamai, koeʻuhi ke ne kumi ʻeku moʻui?”
Men David flyktet fra Nevajot ved Rama og kom og sa åpent og likefrem til Jonatan: Hvad har jeg gjort, hvad er min misgjerning, og hvad er min synd mot din far, siden han står mig efter livet?
2 Pea pehē ʻe ia kiate ia, “Ke taʻofi ʻe he ʻOtua; ʻe ʻikai te ke mate koe: vakai, ʻe ʻikai ʻaupito fai ʻe heʻeku tamai ha meʻa lahi pe siʻi, ka te ne tomuʻa fakahā ia kiate au: pea ʻe fēfeeʻi ʻae fufū ʻe heʻeku tamai ʻae meʻa ni ʻiate au? ʻOku ʻikai pehē.”
Da sa han til ham: Langt derifra! Du skal ikke dø; du vet min far gjør intet, hverken stort eller smått, uten at han åpenbarer det for mig; hvorfor skulde da min far dølge dette for mig? Nei, det er ikke så.
3 Pea naʻe fuakava foki ʻe Tevita, ʻo ne pehē, “Kuo ʻilo pau ʻe hoʻo tamai kuo u maʻu ʻae ʻofa ʻi ho ʻao; pea ʻoku ne pehē, ʻoua naʻa ʻilo ʻe Sonatane ʻae meʻa ni telia naʻa mamahi ai ia: kae hangē ʻoku moʻoni ʻae moʻui ʻa Sihova, pea ʻoku moʻui ho laumālie, ʻoku ai ʻae laka pe taha ʻi homa vahaʻa mo e mate.”
Men David svarte med en ed: Din far vet meget vel at jeg har funnet nåde for dine øine, og derfor tenker han som så: Jonatan må ikke få vite dette, forat han ikke skal bli bedrøvet. Men så sant Herren lever, og så sant du lever: Det er bare et skritt mellem mig og døden.
4 Pea naʻe pehē ʻe Sonatane kia Tevita, “Fakahā pe ko e hā ho loto, pea te u fai ia kiate koe.”
Da sa Jonatan til David: Alt hvad du ønsker, vil jeg gjøre for dig.
5 Pea pehē ʻe Tevita kia Sonatane, “Vakai, ko e tuʻu efiafi ʻapongipongi, pea ʻoku totonu ke u nofo mo e tuʻi ʻi he kai: ka ke tuku au ke u ʻalu koeʻuhi ke u toitoi ʻi he ngoue, ʻo aʻu ki he efiafi ʻo hono tolu ʻoe ʻaho.
David svarte Jonatan: Imorgen er det nymåne-dagen; da skulde jeg jo sitte til bords med kongen; men la mig nu få gå, så vil jeg skjule mig ute på marken til iovermorgen aften.
6 Kapau ʻe ʻekeʻi au ʻe hoʻo tamai, pea ke pehē, naʻe kole fakamātoato ʻe Tevita kiate au, ke ne fakatoʻotoʻo ki Petelihema ko ʻene kolo: he ʻoku ʻi ai ʻae kātoanga ʻoku fai ʻi he taʻu kotoa pē ʻi honau fale.
Dersom da din far savner mig, så skal du si: David bad mig inntrengende om han måtte få gå hjem til Betlehem i all hast; for hele ætten holder nu sin årlige ofring der.
7 Kapau te ne pehē ʻe ia, ‘ʻOku lelei;’ ʻe ʻi hoʻo tamaioʻeiki ʻae fiemālie: pea kapau ʻe ʻita lahi ia, ke ʻilo pau ai ʻe koe, kuo tuʻutuʻuni ʻae kovi.
Dersom han da sier så: Det er godt - da kan din tjener være trygg; men dersom hans vrede optendes, så kan du være viss på at det er hans faste forsett å gjøre noget ondt.
8 Ko ia ke ke fai angaʻofa ki hoʻo tamaioʻeiki; he kuo ke fakahoko hoʻo tamaioʻeiki ko au ki he fuakava ʻa Sihova mo koe; ka ko eni kapau ʻoku ai ha hia ʻiate au, ke ke tāmateʻi au ʻe koe; he koeʻumaʻā hoʻo ʻomi au ki hoʻo tamai?”
Vis da godhet mot din tjener, siden du har latt din tjener inntrede i vennskapspakt med dig i Herrens navn! Men er det nogen misgjerning hos mig, så drep du mig! Hvorfor skulde du vel føre mig til din far?
9 Pea naʻe pehē ʻe Sonatane, “Ke mamaʻo ia ʻiate koe: he kapau kuo u ʻilo kuo pau pe ʻae loto ʻo ʻeku tamai ke fakahoko ʻae kovi kiate koe, ʻe ʻikai koā te u tala ia kiate koe?”
Jonatan svarte: Nei, det skal aldri hende dig! Men skjønner jeg at det er et fast forsett hos min far å la noget ondt hende dig, skulde jeg da ikke la dig få vite det?
10 Pea pehē ʻe Tevita kia Sonatane, “Ko hai te ne fakahā ia kiate au? Pea ʻe fefei ʻo kapau ʻe tali lea mālohi kiate koe ʻe hoʻo tamai?”
Da sa David til Jonatan: Hvem skal varsle mig om det eller si mig om din far svarer dig ublidt?
11 Pea naʻe pehē ʻe Sonatane kia Tevita, “Haʻu ke ta ō kituʻa ki he ngoue.” Pea ne na ō fakatouʻosi pe kituaʻā ki he ngoue.
Og Jonatan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken! Så gikk de begge ut på marken.
12 Pea naʻe pehē ʻe Sonatane kia Tevita, “ʻE Sihova ko e ʻOtua ʻo ʻIsileli, ʻo kau ka ʻeke ki heʻeku tamai ʻi he feituʻulaʻā ni ʻapongipongi, pea ʻi hono tolu ʻoe ʻaho, pea vakai, kapau ʻoku ai ha lelei kia Tevita, kae ʻikai te u fekau kiate koe, mo fakahā ia kiate koe;
Og Jonatan sa til David: Ved Herren, Israels Gud: Når jeg utforsker min far imorgen eller iovermorgen på denne tid og ser han er vel sinnet mot David, og jeg så ikke sender bud til dig og åpenbarer dig det,
13 Ke fai pehē ʻe Sihova kia Sonatane mo lahi hake ʻaupito: pea kapau ʻoku lelei ki heʻeku tamai ke fai kovi kiate koe, te u toki fakahā ia kiate koe, pea te u fekau koe ke ke ʻalu, koeʻuhi ke ke ʻalu fiemālie pe: pea ke ʻiate koe ʻa Sihova ʻo hangē ko ʻene ʻi heʻeku tamai.
så må Herren la det gå Jonatan ille både nu og siden! Vil min far føre ondt over dig, så skal jeg åpenbare det for dig og la dig slippe bort, så du kan dra din vei i fred. Og Herren være med dig, som han har vært med min far!
14 Pea te ke fakahā ʻe koe ʻae angaʻofa ʻa Sihova kiate au, ʻikai ʻi heʻeku kei moʻui ni pē, koeʻuhi ke ʻoua naʻaku mate:
Og vil du ikke, hvis jeg enda er i live - vil du ikke da gjøre Herrens miskunnhet mot mig og ikke la mig dø?
15 Ka ʻe ʻikai te ke tutuʻu ke motu hoʻo ʻofa mei hoku fale ʻo taʻengata; neongo hono motuhi ʻe Sihova ʻae ngaahi fili ʻo Tevita taki taha kotoa pē mei he funga ʻo māmani.
Og aldri nogensinne vil du ta bort din godhet fra mitt hus, ikke engang når Herren gjør ende på Davids fiender og utrydder dem alle som én av jorden.
16 Ko ia naʻe fai ʻe Sonatane [ʻae fuakava ]mo e fale ʻo Tevita, ʻo pehē, Tuku ke ʻeke ia ʻe Sihova ʻi he nima ʻoe ngaahi fili ʻo Tevita.”
Så gjorde Jonatan en pakt med Davids hus og sa: Herren ta hevn over Davids fiender!
17 Pea naʻe toe fekauʻi ʻa Tevita ʻe Sonatane ke fuakava ko e meʻa ʻi heʻene ʻofa kiate ia: he ne ne ʻofa kiate ia hangē ko ʻene ʻofa ki hono laumālie ʻoʻona.
Og Jonatan besvor atter David ved sin kjærlighet til ham; for han hadde ham kjær som sitt eget liv.
18 Pea naʻe pehē ʻe Sonatane kia Tevita, “Ko e tuʻuefiafi ʻapongipongi: pea ʻe ʻiloʻi ʻa hoʻo taʻeʻiai koeʻuhi ʻe ava pe ʻa ho nofoʻa.
Så sa Jonatan til ham: Imorgen er det nymåne-dagen; da vil du bli savnet når din plass er tom.
19 Pea hili haʻo tatali ʻi he ʻaho ʻe taha, pea ke ʻalu vave hifo, ʻo hoko ki he potu naʻa ke toitoi ai koe ʻi he ʻaho ʻoe ngāue, pea ke tatali ʻo ofi ki he maka ko Iseli.
Men gå iovermorgen skyndsomt ned til det sted hvor du holdt dig skjult den dag ugjerningen skulde vært utført, og sett dig ved Ezelstenen.
20 Pea te u fanaʻi ʻae ngahau ʻe tolu ʻi hono potu ʻo hangē ko ʻeku fana ki ha meʻa fakaʻilonga.
Da skal jeg skyte tre piler bortover mot den som om jeg skjøt til måls.
21 Pea vakai, Te u fekau ha tamasiʻi, ʻo pehē, ‘ʻAlu ʻo kumi ʻae ngahau.’ Kapau ʻoku ou lea fakapapau ki he tamasiʻi, ‘Vakai, ʻoku ʻi he potu mai kiate koe ʻae ngahau, toʻo ia ʻo ʻomi; pea ke haʻu koe:’ he ʻoku ai ʻae melino kiate koe ʻe ʻikai ha kovi; ʻo hangē ʻoku moʻui ʻa Sihova.
Så skal jeg sende min tjener der bort og si: Gå og finn pilene! Sier jeg da til tjeneren: Se, pilene ligger hitenfor dig, ta dem - så kom! For da kan du være trygg, og der er ingen fare, så sant Herren lever.
22 Pea kapau te u pehē ki he talavou, ‘Vakai ʻoku mamaʻo atu ʻiate koe ʻae ngaahi ngahau; ke ke ʻalu koe: he kuo fekau koe ʻe Sihova ke ke ʻalu.’
Men sier jeg til den unge mann: Se, pilene ligger bortenfor dig - så gå! For da vil Herren at du skal dra bort.
23 Pea ʻi he meʻa kuo ta alea ki ai ʻa koe mo au, vakai, ke ʻiate kitaua maʻuaipē ʻa Sihova ʻo taʻengata.”
Og vedkommende det vi har talt om, jeg og du, så er Herren vidne mellem mig og dig til evig tid.
24 Pea naʻe toitoi ʻa Tevita ʻi he ngoue pea hoko ʻae efiafi, pea naʻe nofo hifo ʻae tuʻi ki he kai.
Så skjulte David sig ute på marken. Da det blev nymåne, satte kongen sig til bords for å holde måltid.
25 Pea ʻafio ʻae tuʻi ʻi hono nofoʻa, ʻo hangē ko ʻene faʻa fai, ʻio, ki he nofoʻa ofi ki he holisi: pea tuʻu ʻa Sonatane, pea nofo ʻa ʻApina ki he potu ʻo Saula, ka naʻe ava pe ʻae nofoʻa ʻo Tevita.
Og kongen satt på sin vanlige plass, på plassen ved veggen, og Jonatan stod op, og Abner satte sig ved siden av Saul; men Davids plass var tom.
26 Ka naʻe ʻikai lea ʻa Saula ki ha meʻa ʻi he ʻaho ko ia: he naʻe mahalo ʻe ia, “Kuo hoko ha meʻa nai kiate ia, ʻoku ʻikai maʻa ai; ko e moʻoni nai ʻoku ʻikai maʻa ia.”
Saul sa ikke noget den dag; for han tenkte: Det har hendt ham noget, så han ikke er ren - nei, han er ikke ren.
27 Pea ʻi he pongipongi ʻe taha ʻaia ko hono ua ʻoe ʻaho ʻoe māhina, naʻe ava pe ʻae nofoʻa ʻo Tevita: pea pehē ʻe Saula ki hono ʻalo ko Sonatane, “Ko e hā ʻoku ʻikai haʻu ai ʻae foha ʻo Sese ki he kai, ʻaneafi, pe ko e ʻaho ni?”
Men da Davids plass også den næste dag - dagen efter nymåne - var tom, sa Saul til Jonatan, sin sønn: Hvorfor er Isais sønn hverken igår eller idag kommet til måltidet?
28 Pea naʻe talaange ʻe Sonatane kia Saula, “Naʻe kole fakamātoato ʻa Tevita kiate au ke ʻalu ia ki Petelihema;
Jonatan svarte Saul: David; bad mig inntrengende om han måtte få gå til Betlehem;
29 ʻo ne pehē, ‘ʻOku ou kole kiate koe, tuku au ke u ʻalu; he ʻoku ai ʻae feilaulau ʻa homau fale ʻi he kolo; pea kuo fekau hoku tokoua ke u hoko ki ai: pea ko eni, kapau kuo u ʻilo ʻae lelei ʻi ho ʻao, ʻoku ou kole kiate koe tuku au ke u ʻalu, ʻo vakai ki hoku ngaahi kāinga.’ Ko ia ʻoku ʻikai haʻu ai ia ki he keinangaʻanga ʻoe tuʻi.”
han sa: Kjære, la mig få gå! For vår ætt holder en offerhøitid i vår by, og min bror har selv pålagt mig å komme; har jeg funnet nåde for dine øine, så gi mig lov til å ta bort og hilse på mine brødre! Derfor er han ikke kommet til kongens bord.
30 Pea naʻe tupu ai ʻae houhau ʻa Saula kia Sonatane ʻo ne pehē kiate ia, “Ko e tama fakamaveuveu mo angatuʻu fau, ʻikai ʻoku ou ʻilo kuo ke fili ʻae foha ʻo Sese ke fakamaaʻi ai koe, pea ko e fakamaaʻi ʻae telefua ʻo hoʻo faʻē?
Da optendtes Sauls vrede mot Jonatan, og han sa til ham: Du sønn av en forvendt og gjenstridig kvinne! Vet jeg ikke at du har Isais sønn kjær til skam for dig selv og til skam for din mors blusel?
31 Koeʻuhi ʻi he kei moʻui ʻae foha ʻo Sese ʻi he funga kelekele, ʻe ʻikai siʻi fakatuʻumaʻu koe, pē ko ho puleʻanga. Ko ia ke ke fekau ni ʻo ʻomi ia kiate au, he ko e moʻoni ʻe mate ia.”
For så lenge Isais sønn er til på jorden, er hverken du eller din kongemakt trygg. Send derfor bud og hent ham hit til mig, for han er dødsens.
32 Pea naʻe pehēange ʻe Sonatane kia Saula ko ʻene tamai, “ʻE tāmateʻi ia koeʻumaʻā? Ko e hā ia kuo ne fai?”
Jonatan svarte Saul, sin far, og sa til ham: Hvorfor skal han dø? Hvad har han gjort?
33 Pea naʻe velo leva ʻe Saula ʻae tao ke ne taaʻi ia: ko ia naʻe ʻilo ai ʻe Sonatane kuo tonupa pe ʻae loto ʻo ʻene tamai ke tāmateʻi ʻa Tevita.
Men Saul slynget spydet mot ham for å felle ham; da skjønte Jonatan at det var hans fars faste forsett å drepe David.
34 Ko ia naʻe tuʻu lili hake ai ʻa Sonatane mei he keinangaʻanga, pea ʻikai kai ha meʻa ʻi hono ua ʻoe ʻaho ʻi he māhina: he naʻe mamahi ia koeʻuhi ko Tevita, he kuo fai fakamā ʻene tamai kiate ia.
Og Jonatan stod op fra bordet i brennende vrede, og han smakte ikke mat den annen nymåne-dag; for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi hans far hadde hånet ham.
35 Pea ʻi heʻene pongipongi, naʻe ʻalu kituaʻā ʻa Sonatane ki he ngoue ʻi he feituʻulaʻā naʻa na alea ki ai mo Tevita, pea naʻe ʻiate ia ʻae tamasiʻi.
Morgenen efter gikk Jonatan ut på marken på den tid han hadde avtalt med David, og han hadde en liten gutt med sig.
36 Pea pehē ʻe ia ki he tama, “Lele, ʻo kumi mai ʻae ngaahi ngahau ʻoku ou fanaʻi.” Pea ʻi he lele ʻae tama, naʻe fanaʻi ʻe ia ʻae ngaahi ngahau ke mamaʻo ʻiate ia.
Og han sa til gutten: Spring og finn pilene som jeg skyter ut! Gutten sprang avsted, og han skjøt pilen bort over ham.
37 Pea ʻi he hoko ʻae tamasiʻi ki he potu ʻoe ngahau ʻaia naʻe fanaʻi ʻe Sonatane, pea kalanga ʻa Sonatane ki he tama, ʻo ne pehē, “ʻIkai ʻoku mamaʻo atu ʻae ngahau ʻiate koe?
Og da gutten kom til det sted hvor pilen lå, den som Jonatan hadde skutt, ropte Jonatan til gutten: Ligger ikke pilen bortenfor dig?
38 Pea kalanga ʻa Sonatane ki he tama, ʻo pehē, ‘Fakatoʻotoʻo, faivave, ʻoua naʻa tatali.’” Pea tānaki ʻe he tamasiʻi ʻa Sonatane ʻae ngaahi ngahau, pea haʻu ia ki heʻene ʻeiki.
Så ropte Jonatan ennu en gang til gutten: Vær snar, skynd dig, stans ikke! Og Jonatans gutt samlet pilene op og kom til sin herre.
39 Ka naʻe ʻikai ʻilo ha meʻa ʻe he tamasiʻi: ko Sonatane mo Tevita pe naʻa na ʻilo ʻae meʻa.
Men gutten visste ikke om noget; det var bare Jonatan og David som visste hvad det gjaldt.
40 Pea naʻe tuku ʻe Sonatane ʻene ngaahi mahafu ki he tamasiʻi, ʻo ne pehē kiate ia, “ʻAlu ʻo ʻave ia ki he kolo.”
Så gav Jonatan sine våben til gutten og sa til ham: Gå og ta dem med dig til byen!
41 Pea ʻi he ʻalu ʻae tamasiʻi, naʻe tuʻu hake ʻa Tevita mei he potu naʻe hanga ki tonga, pea fakatōmapeʻe hono mata ki he kelekele, ʻo fakapunou tuʻo tolu ia: pea naʻa na fetoutou fekita pe, ʻo fai ʻae fetāngihi, ka naʻe lahi hake ʻia Tevita.
Da gutten var kommet dit, kom David frem på sydsiden av stenen, og han falt på sitt ansikt til jorden og bøide sig tre ganger; og de kysset hverandre og gråt sammen, og David storgråt.
42 Pea naʻe pehē ʻe Sonatane kia Tevita, ʻAlu fiemālie pe, he kuo ta fefuakava ʻi he huafa ʻo Sihova, ʻo pehē, “Ke ʻiate koe mo au ʻa Sihova, pea ke ʻi hoku hako ia mo ho hako ʻo taʻengata.” Pea naʻe tuʻu hake ia ʻo ʻalu: pea naʻe ʻalu ʻo Sonatane ki he kolo.
Og Jonatan sa til David: Gå bort i fred! Hvad vi to har svoret i Herrens navn da vi sa: Herren være vidne mellem mig og dig og mellem min ætt og din ætt til evig tid det skal stå fast. Så brøt han op og gikk sin vei; men Jonatan gikk inn i byen.
