< Ordspråksboken 14 >
1 Genom visa qvinnor varder huset bygdt; men en galen bryter det neder med sina åthäfvor.
Kvinnevisdom byggjer huset sitt, men dårskap riv det ned med henderne.
2 Den som Herran fruktar, han går på rätta vägen; men den honom föraktar, han viker af hans väg.
Den som ottast Herren, fer ærleg fram, men krokvegar gjeng den som vanvyrder honom.
3 Dårar tala tyranniskt; men de vise bevara sin mun.
I narrens munn er ovmods ris, men dei vise hev lipporne sine til vern.
4 Der icke oxar äro, der är krubban ren; men der oxen hafver nog skaffa, der är nog inkommande.
Utan uksar er krubba tom, men når stuten er sterk, vert innkoma stor.
5 Ett troget vittne ljuger icke; men ett falskt vittne talar dristeliga lögn.
Ikkje lyg eit ærlegt vitne, men det falske vitne andar lygn.
6 Bespottaren söker vishet, och finner henne intet; men dem förståndiga är vishet lätt.
Spottaren søkjer visdom, men fåfengt, men lett finn den skynsame kunnskap.
7 Kommer du till en dåra, der finner du icke ett förnumstigt ord.
Gakk burt frå ein dåre, ei fekk du der merka lippor med kunnskap.
8 Det är dens klokas vishet, att han aktar uppå sin väg; men det är ens dåras galenskap, att det är alltsammans bedrägeri med honom.
Klok manns visdom er: han skynar vegen sin, men dåre-narreskapen er: dei svik seg sjølv.
9 De dårar drifva deras gabberi med syndene; men de fromme hafva lust till de fromma.
Dårar fær spott av sitt eige skuldoffer, men millom ærlege folk er godhug.
10 När hjertat sörjandes är, så hjelper ingen utvärtes glädje.
Hjarta kjenner si eigi sorg, og gleda legg ingen framand seg uppi.
11 De ogudaktigas hus varder förgjordt; men de frommas hydda skall grönskas.
Gudlause folk fær sitt hus lagt i øyde, men ærlege folk ser tjeldet sitt bløma.
12 Mångom behagar en väg väl; men på ändalyktene leder han honom till döden.
Mang ein veg tykkjer folk er rett, men enden på honom er vegar til dauden.
13 Efter löje kommer sorg, och änden på glädjene är ångest.
Jamvel midt i låtten kjenner hjarta vondt, og enden på gleda er sorg.
14 Ene lösaktiga mennisko varder gåendes såsom han handlar; men en from man skall vara öfver honom.
Av åtferdi si skal den fråfalne mettast, og ein god mann held seg burte frå han.
15 En fåkunnig man tror hvart ord; men en förståndig man aktar på sin gång.
Den einfalde trur kvart ordet, men den kloke agtar på sine stig.
16 En vis man hafver fruktan, och flyr det arga; men en dåre söker fram dristeliga.
Den vise ottast og held seg frå vondt, men dåren er brålyndt og trygg.
17 En otålig menniska gör galen ting; men en försigtig man hatar det.
Bråsinna mann gjer narreverk, og meinsløg mann vert hata.
18 De flåkote handla ovarliga; men det är de förståndigas krona, att de varliga handla.
Einfalde erver dårskap, men dei kloke fær kunnskap til krans.
19 De onde måste buga för de goda, och de ogudaktige uti dens rättfärdigas portom.
Vonde skal bøygja seg for dei gode, og gudlause ved portarne til den rettferdige.
20 En fattigan hatar ock hans näste; men de rike hafva många vänner.
Ein fatig vert hata av venen sin jamvel, men ein rik vert elska av mange.
21 Syndaren föraktar sin nästa; men säll är den som förbarmar sig öfver den elända.
Vanvyrder du næsten din, syndar du, men sæl den som ynkast yver armingar.
22 De som med illfundighet umgå, dem skall det fela; men der som godt tänka, dem skall trohet och godhet vederfaras.
Skal ikkje dei fara vilt som finn på vondt, og miskunn og truskap timast deim som finn på godt?
23 Der man arbetar, der är nog; men der man umgår med ordom, der är fattigdom.
Alt stræv fører vinning med seg, men tome ord gjev berre tap.
24 Dem visom är deras rikedom en krona; men de dårars galenskap blifver galenskap.
Rikdomen er for dei vise ei krans, men narreskapen hjå dårar er narreskap.
25 Ett troget vittne friar lifvet; men ett falskt vittne bedrager.
Eit sanningsvitne bergar liv, men den som andar lygn, er full av svik.
26 Den som Herran fruktar, han hafver ett tryggt fäste, och hans barn varda också beskärmad.
Den som ottast Herren, hev ei borg so fast, og for hans born det finnast skal ei livd.
27 Herrans fruktan är lifsens källa, att man må undfly dödsens snaro.
Otte for Herren er livsens kjelda, so ein slepp undan daudesnaror.
28 Der en Konung mycket folk hafver, det är hans härlighet; men der litet folk är, det gör en herra blödig.
Mykje folk er konungs prydnad, men folkemink er hovdings fall.
29 Den som tålig är, han är vis; men den som otålig är, han uppenbarar sin galenskap.
Langmodig mann hev mykje vit, men bråhuga mann syner narreskap.
30 Ett blidt hjerta är kroppsens lif; men afund är var i benen.
Spaklyndt hjarta er likamens liv, men ilska er ròt i beini.
31 Den som försmäder den fattiga, han lastar hans skapare; men den som förbarmar sig öfver den fattiga, han ärar Gud.
Trykkjer du armingen, spottar du skaparen hans, men du ærar skaparen når du er mild mot fatigmann.
32 Den ogudaktige består icke uti sine olycko; men den rättfärdige är ock i dödenom frimodig.
I ulukka si lyt den gudlause stupa, men den rettferdige hev trygd når han skal døy.
33 Uti dens förståndigas hjerta hvilar visheten, och varder uppenbar ibland dårar.
I hjarta på den vituge held visdomen seg still, men hjå dårar ter han seg fram.
34 Rättfärdighet upphöjer ett folk; men synd är folkets förderf.
Rettferd upphøgjer eit folk, men syndi er skam for folki.
35 En klok tjenare behagar Konungenom väl; men en skamlig tjenare lider han icke.
Kongen likar godt den kloke tenar, men harmast på den som skjemmer seg ut.