< Job 19 >

1 Y respondió Job, y dijo:
Da tok Job til orde og sa:
2 ¿Hasta cuándo angustiaréis mi alma, y me moleréis con palabras?
Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?
3 Ya me habéis vituperado diez veces; ¿no os avergonzáis de descomediros delante de mí?
Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.
4 Sea así que realmente haya yo errado, conmigo se quedará mi yerro.
Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.
5 Mas si vosotros os engrandeciéreis contra mí, y redarguyeres mi oprobio contra mí,
Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?
6 sabed ahora que Dios me ha derribado, y me ha envuelto en su red.
Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!
7 He aquí yo clamaré agravio, y no seré oído; daré voces, y no habrá juicio.
Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.
8 Cercó de vallado mi camino, y no pasaré; y sobre mis veredas puso tinieblas.
Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.
9 Me quitó mi honra, y quitó la corona de mi cabeza.
Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.
10 Me arrancó por todos lados, y me sequé; y ha hecho pasar mi esperanza como árbol arrancado.
Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.
11 E hizo inflamar contra mí su furor, y me contó para sí entre sus enemigos.
Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.
12 Vinieron sus ejércitos a una, y trillaron sobre mí su camino, y asentaron campamento en derredor de mi tienda.
Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.
13 Hizo alejar de mí mis hermanos, y ciertamente mis conocidos se extrañaron de mí.
Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.
14 Mis parientes se detuvieron, y mis conocidos se olvidaron de mí.
Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.
15 Los moradores de mi casa y mis criadas me tuvieron por extraño; forastero fui yo en sus ojos.
Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.
16 Llamé a mi siervo, y no respondió; de mi propia boca le suplicaba.
Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.
17 Mi espíritu vino a ser extraño a mi mujer, aunque por los hijos de mis entrañas le rogaba.
Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.
18 Aun los muchachos me menospreciaron; levantándome, hablaban contra mí.
Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.
19 Todos mis íntimos amigos me aborrecieron; y los que yo amaba, se tornaron contra mí.
Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.
20 Mi piel y mi carne se pegaron a mis huesos; y he escapado con la piel de mis dientes.
Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.
21 Oh vosotros mis amigos, tened compasión de mí, tened compasión de mí; porque la mano de Dios me ha tocado.
Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.
22 ¿Por qué me perseguís como Dios, y no os saciáis de mis carnes?
Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?
23 ¡Quién diese ahora que mis palabras fuesen escritas! ¡Quién diese que se escribieran en un libro!
Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,
24 ¡Que con cincel de hierro y con plomo fuesen en piedra esculpidas para siempre!
ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!
25 Yo sé que mi Redentor vive, y al fin se levantará sobre el polvo;
Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.
26 y después desde esta mi piel rota, y desde mi propia carne tengo que ver a Dios.
Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,
27 Al cual yo tengo que ver por mí, y mis ojos lo han de ver, y no otro, aunque mis riñones se consuman dentro de mí.
han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv.
28 Mas debierais decir: ¿Por qué lo perseguimos? Ya que la raíz del negocio en mí se halla.
Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -
29 Temed vosotros delante de la espada; porque sobreviene el furor de la espada a causa de las injusticias, para que sepáis que hay un juicio.
så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.

< Job 19 >