< Job 14 >
1 El hombre nacido de mujer, corto de días, y harto de sinsabores;
Sjå - menneskjet, av kvinna født, det liver stutt, av uro mett.
2 que sale como una flor y es cortado; y huye como la sombra, y no permanece.
Som blom det sprett og visnar burt, ja, lik ein skugge burt det fer.
3 ¿Y sobre éste abres tus ojos, y me traes a juicio contigo?
Men du med honom auga held, og meg du dreg for domen din.
4 ¿Quién hará limpio de inmundo? Nadie.
Skal tru det av ein urein kjem ein som er rein? Nei, ikkje ein!
5 Si sus días están determinados, y el número de sus meses está cerca de ti; tú le pusiste términos, de los cuales no pasará.
Når dagetalet hans er sett, hans månads-tal sett fast hjå deg, når du for han ei grensa drog som ei han yverskrida kann,
6 Si tú lo dejares, él dejará de ser; entre tanto deseará, como el jornalero, su día.
so snu deg frå, lat han få fred og ha sin dag som leigekaren!
7 Porque si el árbol fuere cortado, aún queda de él esperanza; retoñecerá aún, y sus renuevos no faltarán.
For treet er det endå von; um det vert det hogge, sprett det att, på renningar det vantar ikkje.
8 Si se envejeciere en la tierra su raíz, y su tronco fuere muerto en el polvo,
Når røterne i jordi eldest, og stomnen døyr i turre mold,
9 al olor del agua reverdecerá, y hará copa como nueva planta.
ved dåm av vatnet skyt det knupp, fær som ein stikling grøne greiner.
10 Mas cuando el hombre morirá, y será cortado; y perecerá el hombre, ¿adónde estará él?
Men døyr ein mann, då ligg han der; han andast, og kvar er han då?
11 Las aguas del mar se fueron, y se agotó el río, se secó.
Som vatnet renn ut or ein sjø, som elvi minkar, turkast ut,
12 Así el hombre yace, y no se tornará a levantar; hasta que no haya cielo no despertarán, ni recordarán de su sueño.
so ligg ein mann, ris ikkje upp; til himmeln kverv, dei vaknar ikkje; ein kann’kje vekkja deim or svevnen.
13 ¡Oh quién me diera que me escondieses en la sepultura, que me encubrieras hasta apaciguarse tu ira, que me pusieses plazo, y de mí te acordaras! (Sheol )
Å, gjev du gøymde meg i helheim, løynde meg, til din vreide gav seg, gav meg ein frest, og so meg hugsa! (Sheol )
14 Si el hombre muriere, ¿por ventura vivirá? Todos los días de mi edad esperaré, hasta que venga mi transformación.
Tru mannen døyr og livnar att? I all min strid eg skulde vona og venta til avløysing kom.
15 Entonces llamarás, y yo te responderé, a la obra de tus manos desearás.
Eg skulde svara, når du ropa og lengta mot dine eige verk.
16 Pues ahora me cuentas los pasos, y no das dilación a mi pecado.
Men no du tel kvart stig eg tek og agtar vel på syndi mi;
17 Tienes sellada en manojo mi prevaricación, y enmiendas a mi iniquidad.
mi synd er læst i pungen inn, og på mi skuld du gøymer vel!
18 Y ciertamente el monte que cae se deshace, y las peñas son traspasadas de su lugar;
Som fjellet fell og smuldrast burt, og berget frå sin stad vert flutt,
19 las piedras son quebrantadas con el agua impetuosa, que se lleva el polvo de la tierra, de tal manera haces perder al hombre la esperanza.
Som vatnet holar steinen ut, og flaumen skolar moldi burt, so tek du ifrå mannen voni
20 Para siempre serás más fuerte que él, y él se va; demudarás su rostro, y lo enviarás.
og tyngjer honom ned for alltid. Han fer av stad; med åsyn rengd du sender honom burt frå deg.
21 Sus hijos serán honrados, y él no lo sabrá; o serán afligidos, y no entenderá de ellos.
Han veit’kje um hans born vert heidra; han merkar ikkje um dei armast;
22 Mas mientras su carne estuviere sobre él se dolerá, y su alma se entristecerá en él.
Hans eigen kropp hans liding valdar, og sjæli græt for eigi sorg.»