< Job 24 >
1 ¿Por qué no son ocultos los tiempos al Todopoderoso, pues los que le conocen no ven sus días?
Kvi hev’kje Allvald tider set? Kvi ser hans vener ei hans dagar?
2 Toman los términos, roban los ganados, y los apacientan.
Dei fører deildesteinar burt, stel fe og sender det på beite,
3 Llévanse el asno de los huérfanos, prendan el buey de la viuda.
tek asnet frå den faderlause; tek kui enkja eig i pant.
4 Hacen apartar del camino a los pobres, y todos los pobres de la tierra se esconden.
Driv fatigfolk frå vegen burt; alt landsens småfolk kryp i skjol;
5 He aquí, que como asnos monteses en el desierto salen a su obra madrugando para robar; el desierto es su mantenimiento, y de sus hijos.
Lik ville asen fer dei ut til øydemarki med sitt stræv; og veidefang på ville heid er maten borni deira fær.
6 En el campo siegan su pasto, y los impíos vendimian la viña.
Dei haustar mark ved nattetid, og gudlaus manns vinhage plundrar.
7 Al desnudo hacen dormir sin ropa, y que en el frío no tenga cobertura.
Um natti nakne, utan klæde, dei hev for kulden inkje dekkje.
8 De la inundación de los montes fueron humedecidos; y abrazaron las peñas sin tener en que cubrirse.
Dei våte vert av regn på fjell, held seg i bergufs utan livd,
9 Al huérfano del pecho roban, y de sobre el pobre toman la prenda.
Ein farlaus lyt frå moderbarm ein armings klæde gjeng i pant.
10 Al desnudo hacen andar sin vestido, y a los hambrientos quitan los manojos.
Dei nakne gjeng og klædelause, i hunger dei på kornband dreg.
11 De dentro de sus paredes exprimen el aceite, pisan los lagares, y mueren de sed.
Dei kreistar olje innum murar, dei persar vin og tyrster lel.
12 De la ciudad claman los hombres, y las almas de los muertos dan voces, y Dios no puso estorbo.
Frå byen høyrest styn av menner, og gjenomstungne skrik um hjelp, men Gud ser ei slik meningsløysa.
13 Ellos son los que son rebeldes a la luz: nunca conocieron sus caminos, ni estuvieron en sus veredas.
Det finst og fiendar åt ljoset; dei kjenner ikkje ljossens vegar og held seg ei på ljossens stigar.
14 A la luz se levanta el matador: mata al pobre y al necesitado, y de noche es como ladrón.
Ved dagsprett mordaren stend upp, slær arm og fatig mann i hel, um natti er han so som tjuven.
15 El ojo del adúltero está aguardando la noche, diciendo: No me verá nadie, y esconderá su rostro.
Horkaren spæjar etter skyming; han tenkjer: «Inkje auga ser meg.» Sitt andlit gøymer han med maska.
16 En las tinieblas minan las casas, que de día se señalaron: no conocen la luz.
I myrkret bryt dei inn i hus, dei som ved dag seg inne stengjer dei seg inne; av ljoset vil dei ikkje vita.
17 Porque a todos ellos la mañana les es como sombra de muerte: si son conocidos, terrores de sombra de muerte los toman.
Myrk natt er morgon for deim alle; for natteskræmslorne dei kjenner.
18 Son livianos sobre las aguas: su porción es maldita en la tierra. Nunca vienen por el camino de las viñas.
Snøgt fer han yver vatnet burt, bannstøytt vert jordi hans i landet; til vinberg gjeng han ikkje meir.
19 La sequedad, y también el calor roban las aguas de la nieve; y el sepulcro a los pecadores. (Sheol )
Som snøvatn kverv for turk og hite, so gløyper helheim deim som synda. (Sheol )
20 El misericordioso se olvidará de ellos, los gusanos sentirán dulzura de ellos: nunca más habrá de ellos memoria; y como un árbol será quebrantada la iniquidad.
Av moderlivet gløymd han er, og makkar mettar seg på honom; det ingen er som minnest han; so brotsverk brest liksom eit tre.
21 A la mujer estéril que no paría, afligió: y a la viuda nunca hizo bien.
Han plundra ho som ikkje fødde, som ufør var til barne-eign; mot enkja gjorde han’kje vel.
22 Mas a los violentos adelantó con su poder: levantóse, y no fió a nadie en la vida.
Men han styd valdsmann med si kraft, og dei fær atter standa upp som hadde mist all von um livet.
23 Si algunos le dieron a crédito, y se afirmó en ellos; sus ojos tuvo puestos sobre los caminos de ellos.
Han styd deim so dei liver trygt, hans augo vaktar deira vegar.
24 Fueron enaltecidos por un poco, y desaparecieron, y son abatidos como cada cual: serán encerrados, y cortados como cabezas de espigas.
Høgt stig dei, brått - dei er’kje meir - dei sig og døyr som alle andre, vert skorne av som aks på strå.
25 Y si no es así, ¿quién me desmentirá ahora, o tornará en nada mis palabras?
Er det’kje so? Kven legg imot? Kven gjer no mine ord um inkje?»