< Job 24 >

1 ¿Por qué no son ocultos los tiempos al Todopoderoso, pues los que le conocen no ven sus días?
Kvi hev’kje Allvald tider set? Kvi ser hans vener ei hans dagar?
2 Toman los términos, roban los ganados, y los apacientan.
Dei fører deildesteinar burt, stel fe og sender det på beite,
3 Llévanse el asno de los huérfanos, prendan el buey de la viuda.
tek asnet frå den faderlause; tek kui enkja eig i pant.
4 Hacen apartar del camino a los pobres, y todos los pobres de la tierra se esconden.
Driv fatigfolk frå vegen burt; alt landsens småfolk kryp i skjol;
5 He aquí, que como asnos monteses en el desierto salen a su obra madrugando para robar; el desierto es su mantenimiento, y de sus hijos.
Lik ville asen fer dei ut til øydemarki med sitt stræv; og veidefang på ville heid er maten borni deira fær.
6 En el campo siegan su pasto, y los impíos vendimian la viña.
Dei haustar mark ved nattetid, og gudlaus manns vinhage plundrar.
7 Al desnudo hacen dormir sin ropa, y que en el frío no tenga cobertura.
Um natti nakne, utan klæde, dei hev for kulden inkje dekkje.
8 De la inundación de los montes fueron humedecidos; y abrazaron las peñas sin tener en que cubrirse.
Dei våte vert av regn på fjell, held seg i bergufs utan livd,
9 Al huérfano del pecho roban, y de sobre el pobre toman la prenda.
Ein farlaus lyt frå moderbarm ein armings klæde gjeng i pant.
10 Al desnudo hacen andar sin vestido, y a los hambrientos quitan los manojos.
Dei nakne gjeng og klædelause, i hunger dei på kornband dreg.
11 De dentro de sus paredes exprimen el aceite, pisan los lagares, y mueren de sed.
Dei kreistar olje innum murar, dei persar vin og tyrster lel.
12 De la ciudad claman los hombres, y las almas de los muertos dan voces, y Dios no puso estorbo.
Frå byen høyrest styn av menner, og gjenomstungne skrik um hjelp, men Gud ser ei slik meningsløysa.
13 Ellos son los que son rebeldes a la luz: nunca conocieron sus caminos, ni estuvieron en sus veredas.
Det finst og fiendar åt ljoset; dei kjenner ikkje ljossens vegar og held seg ei på ljossens stigar.
14 A la luz se levanta el matador: mata al pobre y al necesitado, y de noche es como ladrón.
Ved dagsprett mordaren stend upp, slær arm og fatig mann i hel, um natti er han so som tjuven.
15 El ojo del adúltero está aguardando la noche, diciendo: No me verá nadie, y esconderá su rostro.
Horkaren spæjar etter skyming; han tenkjer: «Inkje auga ser meg.» Sitt andlit gøymer han med maska.
16 En las tinieblas minan las casas, que de día se señalaron: no conocen la luz.
I myrkret bryt dei inn i hus, dei som ved dag seg inne stengjer dei seg inne; av ljoset vil dei ikkje vita.
17 Porque a todos ellos la mañana les es como sombra de muerte: si son conocidos, terrores de sombra de muerte los toman.
Myrk natt er morgon for deim alle; for natteskræmslorne dei kjenner.
18 Son livianos sobre las aguas: su porción es maldita en la tierra. Nunca vienen por el camino de las viñas.
Snøgt fer han yver vatnet burt, bannstøytt vert jordi hans i landet; til vinberg gjeng han ikkje meir.
19 La sequedad, y también el calor roban las aguas de la nieve; y el sepulcro a los pecadores. (Sheol h7585)
Som snøvatn kverv for turk og hite, so gløyper helheim deim som synda. (Sheol h7585)
20 El misericordioso se olvidará de ellos, los gusanos sentirán dulzura de ellos: nunca más habrá de ellos memoria; y como un árbol será quebrantada la iniquidad.
Av moderlivet gløymd han er, og makkar mettar seg på honom; det ingen er som minnest han; so brotsverk brest liksom eit tre.
21 A la mujer estéril que no paría, afligió: y a la viuda nunca hizo bien.
Han plundra ho som ikkje fødde, som ufør var til barne-eign; mot enkja gjorde han’kje vel.
22 Mas a los violentos adelantó con su poder: levantóse, y no fió a nadie en la vida.
Men han styd valdsmann med si kraft, og dei fær atter standa upp som hadde mist all von um livet.
23 Si algunos le dieron a crédito, y se afirmó en ellos; sus ojos tuvo puestos sobre los caminos de ellos.
Han styd deim so dei liver trygt, hans augo vaktar deira vegar.
24 Fueron enaltecidos por un poco, y desaparecieron, y son abatidos como cada cual: serán encerrados, y cortados como cabezas de espigas.
Høgt stig dei, brått - dei er’kje meir - dei sig og døyr som alle andre, vert skorne av som aks på strå.
25 Y si no es así, ¿quién me desmentirá ahora, o tornará en nada mis palabras?
Er det’kje so? Kven legg imot? Kven gjer no mine ord um inkje?»

< Job 24 >