< Salmos 137 >
1 Junto a los ríos de Babilonia nos sentábamos y llorábamos Cuando recordábamos a Sion. Sobre los sauces, en medio de ella,
Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.
2 Colgábamos nuestras arpas.
På vidjene der hengte vi våre harper;
3 Porque allí nuestros cautivadores nos pedían cantos, Y nuestros atormentadores, alegría: ¡Cántennos alguno de los cantos de Sion!
for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!
4 ¿Cómo podemos cantar el canto de Yavé en tierra extranjera?
Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?
5 Si me olvido de Ti, oh Jerusalén, Que mi mano derecha pierda su destreza.
Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!
6 Que mi lengua se pegue a mi paladar Si no te recuerdo, Si no exalto a Jerusalén por encima de mi mayor gozo.
Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!
7 Recuerda, oh Yavé, contra los hijos de Edom El día de Jerusalén, quienes dijeron: Arrásenla. Arrásenla, arrásenla hasta sus mismos cimientos
Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!
8 Oh hija de Babilonia, la devastadora. ¡Dichoso el que te pague Por el mal que nos hiciste!
Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.
9 ¡Dichoso el que agarre a tus pequeños Y los estrelle contra la peña!
Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.