< Job 29 >
1 Entonces Job respondió:
Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
2 Ojalá volviera a ser como en meses pasados, como en los días cuando ʼElohim me vigilaba,
Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
3 cuando su lámpara estaba sobre mi cabeza y a su luz yo caminaba en la oscuridad,
da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
4 aquellos días de mi vigor cuando la amistad íntima de ʼElohim velaba sobre mi vivienda,
slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
5 cuando ʼEL-Shadday aún estaba conmigo, y mis hijos alrededor de mí,
da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
6 cuando mis pasos eran lavados con mantequilla y la roca me derramaba ríos de aceite,
da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
7 cuando iba a la puerta de la ciudad y en la plaza preparaba mi asiento.
Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
8 Los jóvenes me veían y se escondían. Los ancianos se levantaban y permanecían en pie.
da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
9 Los magistrados detenían sus palabras y ponían la mano sobre sus bocas.
høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
10 La voz de los nobles enmudecía y su lengua se les pegaba al paladar.
de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
11 Los oídos que me escuchaban me llamaban bienaventurado, y los ojos que me miraban daban testimonio a mi favor.
Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
12 Porque yo libraba al pobre que clamaba y al huérfano que no tenía ayudador.
For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
13 La bendición del que iba a perecer caía sobre mí, y daba alegría al corazón de la viuda.
Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
14 Me vestía de rectitud y con ella me cubría. Mi justicia era como un manto y un turbante.
Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
15 Yo era ojos para el ciego y pies para el cojo.
Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
16 Era padre de los menesterosos. Me informaba con diligencia de la causa que no entendía.
En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
17 Rompía las quijadas del perverso y de sus dientes arrancaba la presa.
Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
18 Me decía: En mi nido moriré, y como la arena multiplicaré mis días.
Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
19 Mi raíz se extendía hacia las aguas, y el rocío pernoctaba en mi ramaje.
Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
20 Mi honra se renovaba en mí, y mi arco se fortalecía en mi mano.
Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
21 Me escuchaban, esperaban y guardaban silencio ante mi consejo.
Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
22 Después de mi palabra no replicaban. Mi razón destilaba sobre ellos.
Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
23 La esperaban como a la lluvia temprana, y abrían su boca como a la lluvia tardía.
De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
24 Si me reía con ellos, no lo creían, y no tenían en menos la luz de mi semblante.
Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
25 Yo les escogía el camino, y me sentaba entre ellos como su jefe. Yo vivía como un rey en medio de su tropa, como el que consuela a los que están de duelo.
Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.