< Job 9 >
1 Entonces Job respondió,
Da tok Job til orde og sa:
2 “En verdad sé que es así, ¿pero cómo puede el hombre ser justo con Dios?
Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?
3 Si se complace en contender con él, no puede responderle ni una vez entre mil.
Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.
4 Dios es sabio de corazón y poderoso de fuerza. ¿Quién se ha endurecido contra él y ha prosperado?
Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,
5 Él remueve las montañas, y ellos no lo saben, cuando los derriba en su cólera.
han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,
6 Sacude la tierra de su lugar. Sus pilares tiemblan.
som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,
7 Ordena el sol y no sale, y sella las estrellas.
som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,
8 Sólo él extiende los cielos, y pisa las olas del mar.
som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,
9 Él hace la Osa, Orión y las Pléyades, y las habitaciones del sur.
som har skapt Bjørnen, Orion og Syvstjernen og Sydens stjernekammere,
10 Él hace grandes cosas más allá de descubrirlas; sí, cosas maravillosas sin número.
som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?
11 He aquí que pasa por delante de mí y no lo veo. También pasa, pero no lo percibo.
Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.
12 He aquí que él arrebata. ¿Quién puede impedirlo? ¿Quién le preguntará: “Qué estás haciendo?”?
Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?
13 “Dios no retirará su ira. Los ayudantes de Rahab se inclinan bajo él.
Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.
14 Cuánto menos le responderé, y elegir mis palabras para discutir con él?
Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,
15 Aunque fuera justo, no le respondería. Yo haría una súplica a mi juez.
jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!
16 Si yo hubiera llamado, y él me hubiera respondido, sin embargo, no creo que haya escuchado mi voz.
Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,
17 Porque me rompe con una tormenta, y multiplica mis heridas sin causa.
han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,
18 No me permite recuperar el aliento, pero me llena de amargura.
som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.
19 Si se trata de una cuestión de fuerza, ¡he aquí que él es poderoso! Si de justicia se trata, “¿Quién — dice — me va a convocar?”.
Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?
20 Aunque sea justo, mi propia boca me condenará. Aunque sea intachable, se demostrará que soy perverso.
Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.
21 Soy irreprochable. No me respeto a mí mismo. Desprecio mi vida.
Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.
22 “Todo es lo mismo. Por eso digo que destruye a los irreprochables y a los malvados.
Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.
23 Si el azote mata de repente, se burlará en el juicio de los inocentes.
Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.
24 La tierra es entregada a la mano de los malvados. Cubre los rostros de sus jueces. Si no es él, ¿quién es?
Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da?
25 “Ahora mis días son más rápidos que un corredor. Huyen. No ven nada bueno.
Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;
26 Han pasado como las naves rápidas, como el águila que se abalanza sobre la presa.
de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.
27 Si digo: ‘Olvidaré mi queja’, Voy a quitar mi cara de tristeza y a animarme”.
Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,
28 Tengo miedo de todas mis penas. Sé que no me considerará inocente.
da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.
29 Seré condenado. ¿Por qué entonces trabajo en vano?
Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?
30 Si me lavo con nieve y limpiar mis manos con lejía,
Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,
31 sin embargo, me hundirás en la zanja. Mi propia ropa me aborrecerá.
da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.
32 Porque él no es un hombre como yo, para que le responda, que debemos reunirnos en el juicio.
For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;
33 No hay árbitro entre nosotros, que podría poner su mano sobre nosotros dos.
det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.
34 Que me quite la vara. Que su terror no me haga temer;
Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!
35 entonces hablaría y no le temería, pues no lo soy en mí mismo.
Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik er jeg ikke, det vet jeg med mig selv.