< Job 30 >

1 “Pero ahora los que son más jóvenes que yo se burlan de mí, cuyos padres consideré indignos de poner con mis perros pastores.
Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.
2 ¿De qué me sirve la fuerza de sus manos? hombres en los que la edad madura ha perecido?
Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;
3 Están demacrados por la carencia y el hambre. Roen la tierra seca, en la penumbra del desperdicio y la desolación.
Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,
4 Arrancan hierbas saladas junto a los arbustos. Las raíces del árbol de la retama son su alimento.
og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.
5 Son expulsados de entre los hombres. Lloran tras ellos como tras un ladrón,
Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.
6 para que vivan en valles espantosos, y en agujeros de la tierra y de las rocas.
Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;
7 Rebuznan entre los arbustos. Están reunidos bajo las ortigas.
og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;
8 Son hijos de locos, sí, hijos de malvados. Fueron expulsados a latigazos de la tierra.
ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.
9 “Ahora me he convertido en su canción. Sí, soy un sinónimo para ellos.
No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.
10 Me aborrecen, se alejan de mí, y no duden en escupirme a la cara.
Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.
11 Porque ha desatado su cuerda y me ha afligido; y se han desprendido de la restricción ante mí.
Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.
12 A mi derecha se levanta la chusma. Me apartan los pies. Ellos lanzan sus caminos de destrucción contra mí.
Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.
13 Marcan mi camino. Promueven mi destrucción sin la ayuda de nadie.
Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.
14 Como a través de una amplia brecha llegan. Se enrollan en medio de la ruina.
Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.
15 Los terrores se han vuelto contra mí. Persiguen mi honor como el viento. Mi bienestar ha pasado como una nube.
Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.
16 “Ahora mi alma se derrama dentro de mí. Los días de aflicción se han apoderado de mí.
No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.
17 En la estación nocturna mis huesos están calados en mí, y los dolores que me roen no tienen descanso.
Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.
18 Mi vestimenta está desfigurada por una gran fuerza. Me ata como el cuello de mi túnica.
Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.
19 Me ha arrojado al fango. Me he convertido en polvo y cenizas.
Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.
20 Clamo a ti, y no me respondes. Me pongo de pie, y tú me miras.
Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.
21 Te has vuelto cruel conmigo. Con la fuerza de tu mano me persigues.
Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.
22 Me alzas al viento y me conduces con él. Me disuelves en la tormenta.
Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.
23 Porque sé que me llevarás a la muerte, a la casa designada para toda la vida.
Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.
24 “Sin embargo, ¿no se tiende la mano en su caída? ¿O en su calamidad, por tanto, clamar por ayuda?
Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?
25 ¿No lloré por el que estaba en apuros? ¿No se afligió mi alma por los necesitados?
Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?
26 Cuando buscaba el bien, vino el mal. Cuando esperaba la luz, llegó la oscuridad.
Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.
27 Mi corazón está turbado y no descansa. Me han llegado días de aflicción.
Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.
28 Voy de luto sin el sol. Me pongo de pie en la asamblea y pido ayuda.
Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.
29 Soy hermano de los chacales, y compañera de los avestruces.
Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.
30 Mi piel se ennegrece y se desprende de mí. Mis huesos están quemados por el calor.
Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.
31 Por eso mi arpa se ha convertido en luto, y mi pipa en la voz de los que lloran.
Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.

< Job 30 >