< Job 29 >
Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
2 “¡Ojalá volviera a los viejos tiempos en que Dios me cuidaba!
Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
3 Su luz brillaba sobre mí y alumbraba mi camino en la oscuridad.
da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
4 Cuando era joven y fuerte, Dios era mi amigo y me hablaba en mi casa.
slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
5 El Todopoderoso seguía conmigo y estaba rodeado de mis hijos.
da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
6 Mis rebaños producían mucha leche, y el aceite fluía libremente de mis prensas de aceitunas.
da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
7 Salí a la puerta de la ciudad y me senté en la plaza pública.
Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
8 Los jóvenes me veían y se apartaban del camino; los ancianos me defendían.
da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
9 Los dirigentes guardaron silencio y se taparon la boca con las manos.
høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
10 Las voces de los funcionarios se acallaron; se callaron en mi presencia.
de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
11 “Todos los que me escuchaban me alababan; los que me veían me elogiaban,
Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
12 porque daba a los pobres que me llamaban y a los huérfanos que no tenían quien los ayudara.
For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
13 Los que estaban a punto de morir me bendijeron; hice cantar de alegría a la viuda.
Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
14 Siendo sincero y actuando correctamente eran lo que yo llevaba como ropa.
Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
15 Fui como los ojos para los ciegos y los pies para los cojos.
Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
16 Fui como un padre para los pobres, y defendí los derechos de los extranjeros.
En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
17 Rompí la mandíbula de los malvados y les hice soltar su presa de los dientes.
Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
18 Pensé que moriría en casa, después de muchos años.
Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
19 Como un árbol, mis raíces se extienden hasta el agua; el rocío se posa en mis ramas durante la noche.
Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
20 Siempre se me concedían nuevos honores; mi fuerza se renovaba como un arco infalible.
Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
21 “La gente escuchaba atentamente lo que yo decía; se callaba al escuchar mis consejos.
Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
22 Una vez que yo hablaba, no tenían nada más que decir; lo que yo decía era suficiente.
Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
23 Me esperaban como quien espera la lluvia, con la boca abierta por la lluvia de primavera.
De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
24 Cuando les sonreía, apenas podían creerlo; mi aprobación significaba todo el mundo para ellos.
Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
25 Decidí el camino a seguir como su líder, viviendo como un rey entre sus soldados, y cuando estaban tristes los consolaba”.
Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.