< Job 14 >
1 “La vida es corta y está llena de problemas,
Sjå - menneskjet, av kvinna født, det liver stutt, av uro mett.
2 como una flor que florece y se marchita, como una sombra pasajera que pronto desaparece.
Som blom det sprett og visnar burt, ja, lik ein skugge burt det fer.
3 ¿Acaso te fijas en mí, Dios? ¿Por qué tienes que arrastrarme a los tribunales?
Men du med honom auga held, og meg du dreg for domen din.
4 ¿Quién puede sacar algo limpio de lo impuro? Nadie.
Skal tru det av ein urein kjem ein som er rein? Nei, ikkje ein!
5 Tú has determinado cuánto tiempo viviremos: el número de meses, un límite de tiempo para nuestras vidas.
Når dagetalet hans er sett, hans månads-tal sett fast hjå deg, når du for han ei grensa drog som ei han yverskrida kann,
6 Así que déjanos tranquilos y danos un poco de paz, para que, como el obrero, podamos disfrutar de unas horas de descanso al final del día.
so snu deg frå, lat han få fred og ha sin dag som leigekaren!
7 “Incluso un árbol cortado tiene la esperanza de volver a brotar, de echar brotes y seguir viviendo.
For treet er det endå von; um det vert det hogge, sprett det att, på renningar det vantar ikkje.
8 Aunque sus raíces envejezcan en la tierra y su tronco muera en el suelo,
Når røterne i jordi eldest, og stomnen døyr i turre mold,
9 sólo un hilo de agua hará que brote y se ramifique como una planta joven.
ved dåm av vatnet skyt det knupp, fær som ein stikling grøne greiner.
10 “Pero los seres humanos mueren, su fuerza disminuye; perecen, y ¿dónde están entonces?
Men døyr ein mann, då ligg han der; han andast, og kvar er han då?
11 Como el agua que se evapora de un lago y un río que se seca y desaparece,
Som vatnet renn ut or ein sjø, som elvi minkar, turkast ut,
12 así los seres humanos se acuestan y no vuelven a levantarse. NO despertarán de su sueño hasta que los cielos dejen de existir.
so ligg ein mann, ris ikkje upp; til himmeln kverv, dei vaknar ikkje; ein kann’kje vekkja deim or svevnen.
13 “Quisiera que me escondieran en el Seol; escóndeme allí hasta que tu ira desaparezca. Fija allí un tiempo definido para mí, y acuérdate de mi. (Sheol )
Å, gjev du gøymde meg i helheim, løynde meg, til din vreide gav seg, gav meg ein frest, og so meg hugsa! (Sheol )
14 ¿Volverán a vivir los muertos? Entonces tendría esperanza durante todo mi tiempo de angustia hasta que llegue mi liberación.
Tru mannen døyr og livnar att? I all min strid eg skulde vona og venta til avløysing kom.
15 Me llamarías y yo te respondería; me añorarías, al ser que has creado.
Eg skulde svara, når du ropa og lengta mot dine eige verk.
16 Entonces me cuidarías y no me vigilarías para ver si peco.
Men no du tel kvart stig eg tek og agtar vel på syndi mi;
17 Mis pecados estarían sellados en una bolsa y tú cubrirías mi culpa.
mi synd er læst i pungen inn, og på mi skuld du gøymer vel!
18 “Pero así como las montañas se desmoronan y caen, y las rocas se derrumban;
Som fjellet fell og smuldrast burt, og berget frå sin stad vert flutt,
19 así como el agua desgasta las piedras, como las inundaciones arrastran el suelo, así destruyes la esperanza que tienen los pueblos.
Som vatnet holar steinen ut, og flaumen skolar moldi burt, so tek du ifrå mannen voni
20 Los dominas continuamente y desaparecen; distorsionas sus rostros al morir y entonces los despides.
og tyngjer honom ned for alltid. Han fer av stad; med åsyn rengd du sender honom burt frå deg.
21 Sus hijos pueden llegar a ser importantes o caer de sus puestos, pero ellos no saben ni se enteran de nada de esto.
Han veit’kje um hans born vert heidra; han merkar ikkje um dei armast;
22 Cuando la gente muere sólo conoce su propio dolor y está triste por sí misma”.
Hans eigen kropp hans liding valdar, og sjæli græt for eigi sorg.»