< Salmos 39 >

1 Al maestro de coro, a Iditún. Salmo de David. Yo me dije: “Atenderé a mis caminos, para no pecar con mi lengua; pondré un freno a mi boca mientras el impío esté frente a mí.”
Til sangmesteren, til Jedutun; en salme av David. Jeg sa: Jeg vil vokte mine veier, så jeg ikke synder med min tunge; jeg vil legge munnkurv på min munn, så lenge den ugudelige ennu er for mine øine.
2 Y quedé silencioso, mudo; callé aun el bien; pero mi dolor se exasperaba.
Jeg blev taus og var aldeles stille, jeg tidde uten gagn, og min smerte blev oprørt.
3 El corazón ardía en mi pecho; cuando reflexionaba, el fuego se encendía; entonces solté mi lengua diciendo:
Mitt hjerte blev hett inneni mig, ved min grublen optendtes ild; - jeg talte med min tunge:
4 “Hazme saber, Yahvé, cuál es mi fin, y cuál el número de mis días, para que entienda cuan caduco soy.
La mig vite, Herre, min ende, og mine dagers mål, hvad det er! La mig få vite hvad tid jeg skal bort!
5 Tú diste a mis días un largo de pocos palmos, y mi vida es como nada ante Ti. Un mero soplo es todo hombre.
Se, som en håndsbredd har du satt mine dager, og min livstid er som intet for dig; visselig, bare tomhet er hvert menneske, hvor fast han enn står. (Sela)
6 Como una sombra, pasa el mortal, y vanamente se inquieta; atesora, y no sabe quién recogerá.”
Bare som et skyggebillede vandrer mannen, bare tomhet er deres uro; han dynger op og vet ikke hvem som skal samle det inn.
7 Así pues ¿qué espero yo ahora, Señor? Toda mi esperanza está en Ti.
Og nu, hvad håper jeg på Herre? - Mitt håp står til dig.
8 Sálvame Tú de todas mis iniquidades; no me entregues al escarnio del necio.
Frels mig fra alle mine overtredelser, gjør mig ikke til spott for dåren!
9 Enmudezco y no abro más mi boca; porque todo lo haces Tú.
Jeg tier, jeg later ikke op min munn; for du har gjort det.
10 Solo aparta de mí tu azote, pues ante el poder de tu mano desfallezco.
Ta bort fra mig din plage! For din hånds slag er jeg blitt til intet.
11 Tú castigas al hombre por su culpa; destruyes, como la polilla, lo que él más aprecia. En verdad, todo hombre no es más que un soplo.
Tukter du en mann med straff for misgjerning, da fortærer du hans herlighet likesom møll; bare tomhet er hvert menneske. (Sela)
12 Escucha, Yahvé, mi ruego, presta oído a mis clamores, no te hagas sordo a mis lágrimas; porque frente a Ti yo soy un peregrino, un transeúnte, como fueron todos mis padres.
Hør min bønn, Herre, og vend øret til mitt rop, ti ikke til min gråt! for jeg er en fremmed hos dig, en gjest som alle mine fedre.
13 Deja de castigarme para que respire, antes que parta y ya no esté.
Se bort fra mig, så mitt åsyn må bli opklaret, før jeg går herfra og er ikke mere!

< Salmos 39 >