Jobho 29
1 Jobho akapfuurira mberi nokutaura kwake achiti:
Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
2 “Haiwa ndinoshuva sei mwedzi yakapfuura, iwo mazuva andairindirwa naMwari,
Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
3 mwenje wake pawaivhenekera pamusoro pangu uye ndaivhenekerwa nechiedza chake ndichifamba murima!
da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
4 Haiwa, iwo mazuva andakanga ndichine simba, ushamwari hwaMwari chaihwo huchiropafadza imba yangu,
slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
5 Wamasimba Ose paakanga achineni uye vana vangu pavakanga vakandipoteredza,
da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
6 painyorovedzwa nzira yangu noruomba, uye dombo richindidururira hova dzamafuta omuorivhi.
da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
7 “Pandakaenda kusuo reguta ndikandogara muchivara,
Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
8 majaya akandiona akatsaukira parutivi uye vatana vakasimuka;
da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
9 vakuru vakaramba kutaura vakafumbira miromo yavo namaoko avo;
høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
10 manzwi avakuru akanyararidzwa, uye ndimi dzavo dzikanamira kumusoro kwemiromo yavo.
de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
11 Vose vakandinzwa vakataura zvakanaka pamusoro pangu, uye vose vakandiona vakandirumbidza,
Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
12 nokuti ndakanunura varombo vaichemera rubatsiro, uye nherera dzakanga dzisina anobatsira.
For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
13 Munhu akanga ofa akandiropafadza; ndakaita kuti mwoyo wechirikadzi uimbe.
Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
14 Ndakafuka kururama sechipfeko changu; kururamisira kwaiva nguo yangu nenguwani yangu.
Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
15 Ndakanga ndiri meso kumapofu namakumbo kuzvirema.
Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
16 Ndakanga ndiri baba kuna vanoshayiwa; ndaimiririra mhaka yomutorwa.
En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
17 Ndakavhuna meno emunhu akanga akaipa, ndikabvuta chaakanga akaruma.
Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
18 “Ndakafunga kuti, ‘Ndichafira mumba mangu, mazuva angu awanda sejecha.
Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
19 Midzi yangu ichasvika kumvura, uye dova richava pamatavi angu usiku hwose.
Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
20 Kukudzwa kwangu kucharamba kuri kutsva pandiri, uta hucharamba huri hutsva muruoko rwangu.’
Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
21 “Vanhu vakanditeerera vachitarisira kwazvo, vanyerere vakamirira kurayira kwangu.
Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
22 Shure kwokutaura kwangu, ivo havana kuzotaurazve; mashoko angu akawira panzeve dzavo zvinyoronyoro.
Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
23 Vakandimirira kunge vakamirira mvura yomupfunhambuya, uye vakanwa mashoko angu kunge mvura yechirimo.
De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
24 Pandakanyemwerera kwavari havana kuzvitenda; chiedza chechiso changu chaikosha kwavari.
Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
25 Ndakavasarudzira nzira ini ndokugara saishe wavo; ndakagara samambo pakati pamauto ake; ndakanga ndakaita somunhu anonyaradza vanochema.
Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.
