Jobho 14
1 “Munhu akazvarwa nomukadzi ane mazuva mashoma azere nokutambudzika.
Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.
2 Anobuda seruva agosvava; anotiza somumvuri, haagari.
Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.
3 Ko, munotarisisa munhu akadai here? Ko, muchamuuyisa kuzotongwa pamberi penyu here?
Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!
4 Ndianiko angabudisa chinhu chakachena kubva pane chine tsvina? Hakuna!
Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!
5 Mazuva omunhu akatarwa; makatema kuwanda kwemwedzi yake, mukamutarira miganhu yaasingagoni kudarika.
Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,
6 Naizvozvo regai kumutarisa uye mumusiye ari oga, kusvikira apedza nguva yake somunhu anoshanda.
så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!
7 “Asi kumuti kune tariro: Kana ukatemwa, unobukirazve, uye mabukira awo matsva haasvavi.
For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;
8 Midzi yawo ingava yakwegura hayo muvhu uye hunde yawo ichifa muvhu,
om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,
9 asi uchabukira pakunhuhwira kwemvura ugomera somuti uchangotanga kumera.
så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.
10 Asi munhu anofa agoradzikwa pasi; anofema kokupedzisira uye haazovapozve.
Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?
11 Sokupera kunoita mvura mugungwa, kana kupwa nokuoma kworwizi,
Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,
12 saizvozvo munhu anovata pasi asingazomuki; kusvikira matenga asisiko, vanhu havazomukizve kana kumutswa pakuvata kwavo.
så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.
13 “Haiwa, dai mandiviga henyu muguva chete, uye mandiviga kusvikira kutsamwa kwenyu kwapfuura! Dai chete manditarira nguva, uye ipapo mugondirangarira! (Sheol h7585)
Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu! (Sheol h7585)
14 Kana munhu akafa, angazoraramazve here? Mazuva ose okushanda kwangu kwakaoma, ndicharindira kusvikira kuvandudzwa kwangu kwasvika.
Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;
15 Muchadana uye ini ndichakupindurai; muchashuva chisikwa chamakaita namaoko enyu.
du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.
16 Zvirokwazvo muchaverenga nhambwe dzangu ipapo, asi musingarondi chivi changu.
Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.
17 Kudarika kwangu kuchasungirwa musaga; muchafukidzira chivi changu.
Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.
18 “Asi sokupfupfunyuka kunoita gomo rigoondomoka, uye sokubviswa kwedombo panzvimbo yaro,
Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,
19 semvura inochera mabwe, uye sokuyerera kwemvura zhinji inokukura ivhu, saizvozvo munoparadza tariro yomunhu.
som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;
20 Munomukunda kamwe chete zvachose, uye akasazovapo; munoshandura chiso chake mobva mamudzinga.
du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.
21 Kana vanakomana vake vachikudzwa, iye haazvizivi; kana vakadzikisirwa pasi, iye haazvioni.
Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.
22 Anongonzwa kurwadza kwomuviri wake chete, agozvichema iye pachake bedzi.”
Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.
