Jov 41

1 Hoæeš li udicom izvuæi krokodila ili užem podvezati mu jezik?

Kan du dra Leviatan op med en krok og trykke dens tunge ned med et snøre?

2 Hoæeš li mu provuæi situ kroz nos? ili mu šiljkom provrtjeti èeljusti?

Kan du sette en sivline i dens nese og gjennembore dens kjeve med en krok?

3 Hoæe li te mnogo moliti, ili æe ti laskati?

Vil den rette mange ydmyke bønner til dig eller tale blide ord til dig?

4 Hoæe li uèiniti vjeru s tobom da ga uzmeš da ti bude sluga dovijeka?

Vil den gjøre en pakt med dig, så du kan få den til din træl for all tid?

5 Hoæeš li se igrati s njim kao sa pticom, ili æeš ga vezati djevojkama svojim?

Kan du leke med den som med en fugl og binde den fast for dine små piker?

6 Hoæe li se njim èastiti drugovi? razdijeliti ga meðu trgovce?

Kan et lag av fiskere kjøpslå om den, stykke den ut mellem kjøbmennene?

7 Hoæeš li mu napuniti kožu šiljcima i glavu ostvama?

Kan du fylle dens hud med spyd og dens hode med harpuner?

8 Digni na nj ruku svoju; neæeš više pominjati boja.

Prøv å legge hånd på den! Den strid skal du komme til å minnes og ikke gjøre det igjen!

9 Gle, zaludu je nadati mu se; kad ga samo ugleda èovjek, ne pada li?

Nei, den som våger slikt, hans håp blir sveket; allerede ved synet av den styrter han til jorden.

10 Nema slobodna koji bi ga probudio; a ko æe stati preda me?

Ingen er så djerv at han tør tirre den; hvem tør da sette sig op imot mig?

11 Ko mi je prije dao što, da mu vratim? što je god pod svijem nebom, moje je.

Hvem gav mig noget først, så jeg skulde gi ham vederlag? Alt under himmelen hører mig til.

12 Neæu muèati o udima njegovijem ni o sili ni o ljepoti stasa njegova.

Jeg vil ikke tie om dens lemmer, om dens store styrke og dens fagre bygning.

13 Ko æe mu uzgrnuti gornju odjeæu? k èeljustima njegovijem ko æe pristupiti?

Hvem har dradd dens klædning av? Hvem tør komme innenfor dens dobbelte rad av tenner?

14 Vrata od grla njegova ko æe otvoriti? strah je oko zuba njegovijeh.

Hvem har åpnet dens kjevers dør? Rundt om dens tenner er redsel.

15 Krljušti su mu jaki štitovi spojeni tvrdo.

Stolte er skjoldenes rader; hvert av dem er tillukket som med et fast segl.

16 Blizu su jedna do druge da ni vjetar ne ulazi meðu njih.

De ligger tett innpå hverandre, og ingen luft trenger inn imellem dem.

17 Jedna je za drugu prionula, drže se i ne rastavljaju se.

Det ene skjold henger fast ved det andre; de griper inn i hverandre og skilles ikke at.

18 Kad kiha kao da munja sijeva, a oèi su mu kao trepavice u zore.

Når den nyser, stråler det frem lys, og dens øine er som morgenrødens øielokk.

19 Iz usta mu izlaze luèevi, i iskre ognjene skaèu.

Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter frem.

20 Iz nozdrva mu izlazi dim kao iz vreloga lonca ili kotla.

Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv.

21 Dah njegov raspaljuje ugljevlje i plamen mu izlazi iz usta.

Dens ånde tender kull i brand, og luer går ut av dens gap.

22 U vratu mu stoji sila, i pred njim ide strah.

På dens hals har styrken sin bolig, og angsten springer foran den.

23 Udi mesa njegova spojeni su, jednostavno je na njemu, ne razmièe se.

Dens doglapper sitter fast; de er som støpt på den og rører sig ikke.

24 Srce mu je tvrdo kao kamen, tvrdo kao donji žrvanj.

Dens hjerte er fast som sten, fast som den underste kvernsten.

25 Kad se digne, dršæu junaci, i od straha oèišæaju se od grijeha svojih.

Når den hever sig, gruer helter; av redsel mister de sans og samling.

26 Da ga udari maè, ne može se održati, ni koplje ni strijela ni oklop.

Rammes den med sverd, så biter det ikke på den, heller ikke lanse, pil eller kastespyd.

27 Njemu je gvožðe kao pljeva, a mjed kao trulo drvo.

Den akter jern som strå, kobber som ormstukket tre.

28 Neæe ga potjerati strijela, kamenje iz praæe njemu je kao slamka;

Buens sønn jager den ikke på flukt; slyngens stener blir som halm for den.

29 Kao slama su mu ubojne sprave, i smije se baèenom koplju.

Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spyd.

30 Pod njim su oštri crepovi, stere sebi oštre stvari u glibu.

På dens buk sitter skarpe skår, den gjør spor i dyndet som efter en treskeslede.

31 Èini, te vri dubina kao lonac, i more se muti kao u stupi.

Den får dypet til å koke som en gryte; den får havet til å skumme som en salvekokers kjele.

32 Za sobom ostavlja svijetlu stazu, rekao bi da je bezdana osijedjela.

Efter den lyser dens sti; dypet synes å ha sølvhår.

33 Ništa nema na zemlji da bi se isporedilo s njim, da bi stvoreno bilo da se nièega ne boji.

Det er intet på jorden som er herre over den; den er skapt til ikke å reddes.

34 Što je god visoko prezire, car je nad svijem zvijerjem.

Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr.