Jov 3
1 Potom otvori usta svoja Jov i stade kleti dan svoj.
Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.
2 I progovoriv Jov reèe:
Job tok til orde og sa:
3 Ne bilo dana u koji se rodih, i noæi u kojoj rekoše: rodi se djetiæ!
Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!
4 Bio taj dan tama, ne gledao ga Bog ozgo, i ne osvjetljavala ga svjetlost!
Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!
5 Mrak ga zaprznio i sjen smrtni, oblak ga obastirao, bio strašan kao najgori dani!
Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!
6 Noæ onu osvojila tama, ne radovala se meðu danima godišnjim, ne brojila se u mjesece!
Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!
7 Gle, noæ ona bila pusta, pjevanja ne bilo u njoj!
Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!
8 Kleli je koji kunu dane, koji su gotovi probuditi krokodila!
Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!
9 Potamnjele zvijezde u sumraèje njezino, èekala vidjelo i ne doèekala ga, i ne vidjela zori trepavica;
Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -
10 Što mi nije zatvorila vrata od utrobe i nije sakrila muku od mojih oèiju.
fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.
11 Zašto ne umrijeh u utrobi? ne izdahnuh izlazeæi iz utrobe?
Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?
12 Zašto me prihvatiše koljena? zašto sise, da sem?
Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?
13 Jer bih sada ležao i poèivao; spavao bih, i bio bih miran,
For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -
14 S carevima i savjetnicima zemaljskim, koji zidaše sebi pustoline,
sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,
15 Ili s knezovima, koji imaše zlata, i kuæe svoje puniše srebra.
eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;
16 Ili zašto ne bih kao nedonošèe sakriveno, kao dijete koje ne ugleda vidjela?
eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.
17 Ondje bezbožnici prestaju dosaðivati, i ondje poèivaju iznemogli,
Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.
18 I sužnji se odmaraju i ne èuju glasa nastojnikova.
Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.
19 Mali i veliki ondje je, i rob slobodan od svoga gospodara.
Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.
20 Zašto se daje vidjelo nevoljniku i život onima koji su tužna srca,
Hvorfor gir han den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte,
21 Koji èekaju smrt a nje nema, i traže je veæma nego zakopano blago,
dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,
22 Koji igraju od radosti i vesele se kad naðu grob?
dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -
23 Èovjeku, kojemu je put sakriven i kojega je Bog zatvorio otsvuda?
til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?
24 Jer prije jela mojega dolazi uzdah moj, i kao voda razljeva se jauk moj.
For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.
25 Jer èega se bojah doðe na mene, i èega se strašah zadesi me.
For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.
26 Ne poèivah niti imah mira niti se odmarah, i opet doðe strahota.
Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.
