Jov 29

1 Još nastavi Jov besjedu svoju i reèe:

Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

2 O da bih bio kao preðašnjih mjeseca, kao onijeh dana kad me Bog èuvaše,

Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

3 Kad svijetljaše svijeæom svojom nad glavom mojom, i pri vidjelu njegovu hoðah po mraku,

da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

4 Kako bijah za mladosti svoje, kad tajna Božija bijaše u šatoru mom,

slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

5 Kad još bijaše svemoguæi sa mnom, i djeca moja oko mene,

da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

6 Kad se trag moj oblivaše maslom, i stijena mi toèaše ulje potocima,

da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

7 Kad izlažah na vrata kroz grad, i na ulici namještah sebi stolicu:

Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

8 Mladiæi videæi me uklanjahu se, a starci ustajahu i stajahu,

da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

9 Knezovi prestajahu govoriti i metahu ruku na usta svoja,

høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

10 Upravitelji ustezahu glas svoj i jezik im prianjaše za grlo.

de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

11 Jer koje me uho èujaše, nazivaše me blaženijem; i koje me oko viðaše, svjedoèaše mi

Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

12 Da izbavljam siromaha koji vièe, i sirotu i koji nema nikoga da mu pomože;

For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

13 Blagoslov onoga koji propadaše dolažaše na me, i udovici srce raspijevah;

Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

14 U pravdu se oblaèih i ona mi bijaše odijelo, kao plašt i kao vijenac bijaše mi sud moj.

Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

15 Oko bijah slijepcu i noga hromu.

Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

16 Otac bijah ubogima, i razbirah za raspru za koju ne znah.

En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

17 I razbijah kutnjake nepravedniku, i iz zuba mu istrzah grabež.

Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

18 Zato govorah: u svojem æu gnijezdu umrijeti, i biæe mi dana kao pijeska.

Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

19 Korijen moj pružaše se kraj vode, rosa bivaše po svu noæ na mojim granama.

Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

20 Slava moja pomlaðivaše se u mene, i luk moj u ruci mojoj ponavljaše se.

Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

21 Slušahu me i èekahu, i muèahu na moj svjet.

Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

22 Poslije mojih rijeèi niko ne pogovaraše, tako ih natapaše besjeda moja.

Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

23 Jer me èekahu kao dažd, i usta svoja otvorahu kao na pozni dažd.

De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

24 Kad bih se nasmijao na njih, ne vjerovahu, i sjajnosti lica mojega ne razgonjahu.

Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

25 Kad bih otišao k njima, sjedah u zaèelje, i bijah kao car u vojsci, kad tješi žalosne.

Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.