Jov 10
1 Dodijao je duši mojoj život moj; pustiæu od sebe tužnjavu svoju, govoriæu u jadu duše svoje.
Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.
2 Reæi æu Bogu: nemoj me osuditi; kaži mi zašto se preš sa mnom.
Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!
3 Je li ti milo da èiniš silu, da odbacuješ djelo ruku svojih i savjet bezbožnièki obasjavaš?
Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?
4 Jesu li u tebe oèi tjelesne? vidiš li kao što vidi èovjek?
Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?
5 Jesu li dani tvoji kao dani èovjeèji, i godine tvoje kao vijek ljudski,
Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -
6 Te istražuješ moje bezakonje i za grijeh moj razbiraš?
siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,
7 Ti znaš da nijesam kriv, i nema nikoga ko bi izbavio iz tvoje ruke.
enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.
8 Tvoje su me ruke stvorile i naèinile, i ti me otsvuda potireš.
Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!
9 Opomeni se da si me kao od kala naèinio, i opet æeš me u prah obratiti.
Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!
10 Nijesi li me kao mlijeko slio i kao sir usirio me?
Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?
11 Navukao si na me kožu i meso, i kostima i žilama spleo si me.
Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.
12 Životom i milošæu darivao si me; i staranje tvoje èuvalo je duh moj.
Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.
13 I sakrio si to u srcu svojem; ali znam da je u tebe.
Og dette gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne:
14 Ako sam zgriješio, opazio si me, i nijesi me oprostio bezakonja mojega.
Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;
15 Ako sam skrivio, teško meni! ako li sam prav, ne mogu podignuti glave, pun sramote i videæi muku svoju.
var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;
16 I ako se podigne, goniš me kao lav, i opet èiniš èudesa na meni.
og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;
17 Ponavljaš svjedoèanstva svoja protiv mene, i umnožavaš gnjev svoj na me; vojske jedna za drugom izlaze na me.
du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.
18 Zašto si me izvadio iz utrobe? o da umrijeh! da me ni oko ne vidje!
Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;
19 Bio bih kao da nigda nijesam bio; iz utrobe u grob bio bih odnesen.
jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.
20 Nije li malo dana mojih? prestani dakle i okani me se da se malo oporavim,
Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,
21 Prije nego otidem odakle se neæu vratiti, u zemlju tamnu i u sjen smrtni,
før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,
22 U zemlju tamnu kao mrak i u sjen smrtni, gdje nema promjene i gdje je vidjelo kao tama.
et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!
