Jakovljeva 1
1 Od Jakova, Boga i Gospoda Isusa Hrista sluge, svima dvanaest koljena rasijanijem po svijetu pozdravlje.
Jakob, Guds og den Herre Jesu Kristi tjener, hilser de tolv stammer som er spredt omkring i landene.
2 Svaku radost imajte, braæo moja, kad padate u razliène napasti,
Akt det for bare glede, mine brødre, når I kommer i allehånde fristelser,
3 Znajuæi da kušanje vaše vjere gradi trpljenje;
da I vet at prøvelsen av eders tro virker tålmodighet;
4 A trpljenje neka djelo dovršuje, da budete savršeni i cijeli bez ikake mane.
men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, forat I kan være fullkomne og hele og ikke mangle noget.
5 Ako li kome od vas nedostaje premudrosti, neka ište u Boga koji daje svakome bez razlike i ne kori nikoga, i daæe mu se;
Men dersom nogen av eder mangler visdom, da bede han Gud, han som gir alle villig og uten onde ord, og den skal gis ham.
6 Ali neka ište s vjerom, ne sumnjajuæi ništa; jer koji se sumnja on je kao morski valovi, koje vjetrovi podižu i razmeæu.
Men han bede i tro, uten å tvile; for den som tviler, ligner havsbølgen, som drives og kastes av vinden.
7 Jer takovi èovjek neka ne misli da æe primiti što od Boga.
For ikke må det menneske tro at han skal få noget av Herren,
8 Koji dvoumi nepostojan je u svima putovima svojijem.
slik en tvesinnet mann, ustø på alle sine veier.
9 A poniženi brat neka se hvali visinom svojom;
Men den ringe bror rose sig av sin høihet,
10 A bogati svojom poniznošæu; jer æe proæi kao cvijet travni.
og den rike av sin ringhet; for han skal forgå som blomst på gress;
11 Jer sunce ogrija s vruæinom, i osuši travu, i cvijet njezin otpade, i krasota lica njezina pogibe; tako æe i bogati u hoðenju svojemu uvenuti.
solen gikk op med sin brand og tørket gresset bort, og blomsten på det falt av, og dets fagre skikkelse blev ødelagt; således skal og den rike visne bort på sine veier.
12 Blago èovjeku koji pretrpi napast; jer kad bude kušan primiæe vijenac života, koji Bog obreèe onima koji ga ljube.
Salig er den mann som holder ut i fristelse; for når han har stått sin prøve, skal han få livsens krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.
13 Nijedan kad se kuša da ne govori: Bog me kuša; jer se Bog ne može zlom iskušati, i on ne kuša nikoga;
Ingen si når han fristes: Jeg fristes av Gud. For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen.
14 Nego svakoga kuša njegova slast, koja ga vuèe i mami.
Men hver fristes idet han drages og lokkes av sin egen lyst;
15 Tada zatrudnjevši slast raða grijeh; a grijeh uèinjen raða smrt.
derefter, når lysten har undfanget, føder den synd; men når synden er blitt fullmoden, føder den død.
16 Ne varajte se, ljubazna braæo moja!
Far ikke vill, mine elskede brødre!
17 Svaki dobri dar i svaki poklon savršeni odozgo je, dolazi od oca svjetlosti, u kojega nema promjenjivanja ni mijenjanja vidjela i mraka;
All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader, hos hvem det ikke er forandring eller skiftende skygge.
18 Jer nas dragovoljno porodi rijeèju istine, da budemo novina od njegova stvorenja.
Efter sin vilje har han født oss ved sannhets ord, forat vi skal være en førstegrøde av hans skapninger.
19 Zato, ljubazna braæo moja, neka bude svaki èovjek brz èuti a spor govoriti i spor srditi se;
I vet det jo, mine elskede brødre! Men hvert menneske være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede;
20 Jer srdnja èovjeèija ne èini pravde Božije.
for manns vrede virker ikke det som er rett for Gud.
21 Zato odbacite svaku neèistotu i suvišak zlobe, i s krotošæu primite usaðenu rijeè koja može spasti duše vaše.
Avlegg derfor all urenhet og all levning av ondskap, og ta med saktmodighet imot det ord som er innplantet i eder, og som er mektig til å frelse eders sjeler!
22 Budite pak tvorci rijeèi, a ne samo slušaèi, varajuæi sami sebe.
Men vær ordets gjørere, og ikke bare dets hørere, idet I dårer eder selv.
23 Jer ako ko sluša rijeè a ne tvori, on je kao èovjek koji gleda lice tijela svojega u ogledalu;
For dersom en er ordets hører og ikke dets gjører, da ligner han en mann som ser på sitt naturlige åsyn i et speil:
24 Jer se ogleda pa otide, i odmah zaboravi kakav bješe.
han så på sig selv og gikk bort, og glemte straks hvordan han så ut.
25 Ali koji providi u savršeni zakon slobode i ostane u njemu, i ne bude zaboravni slušaè, nego tvorac djela, onaj æe biti blažen u djelu svojemu.
Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov og holder ved med det, så han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning.
26 Ako koji od vas misli da vjeruje, i ne zauzdava jezika svojega, nego vara srce svoje, njegova je vjera uzalud.
Dersom en mener at han er en gudsdyrker, og ikke holder sin tunge i tømme, men dårer sitt eget hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves.
27 Jer vjera èista i bez mane pred Bogom i ocem jest ova: obilaziti sirote i udovice u njihovijem nevoljama, i držati sebe neopoganjena od svijeta.
En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres trengsel, å holde sig selv uplettet av verden.
