ibriNaH 5
1 yaH kashchit mahAyAjako bhavati sa mAnavAnAM madhyAt nItaH san mAnavAnAM kR^ita IshvaroddeshyaviShaye. arthata upahArANAM pApArthakabalInA ncha dAna niyujyate|
For hver yppersteprest tas iblandt mennesker og innsettes for mennesker til tjeneste for Gud, for å frembære både gaver og slaktoffer for synder,
2 sa chAj nAnAM bhrAntAnA ncha lokAnAM duHkhena duHkhI bhavituM shaknoti, yato hetoH sa svayamapi daurbbalyaveShTito bhavati|
som en som kan bære over med de vankundige og villfarende, fordi han også selv er skrøpelighet underlagt,
3 etasmAt kAraNAchcha yadvat lokAnAM kR^ite tadvad AtmakR^ite. api pApArthakabalidAnaM tena karttavyaM|
og for dens skyld må frembære syndoffer, som for folket, så og for sig selv.
4 sa ghochchapadaH svechChAtaH kenApi na gR^ihyate kintu hAroNa iva ya IshvareNAhUyate tenaiva gR^ihyate|
Og ingen tiltar sig selv den ære, men den som kalles av Gud, likesom Aron.
5 evamprakAreNa khrIShTo. api mahAyAjakatvaM grahItuM svIyagauravaM svayaM na kR^itavAn, kintu "madIyatanayo. asi tvam adyaiva janito mayeti" vAchaM yastaM bhAShitavAn sa eva tasya gauravaM kR^itavAn|
Således tilla da heller ikke Kristus sig den ære å bli yppersteprest, men han som sa til ham: Du er min Sønn, jeg har født dig idag;
likesom han og på et annet sted sier: Du er prest til evig tid efter Melkisedeks vis. (aiōn g165)
7 sa cha dehavAsakAle bahukrandanenAshrupAtena cha mR^ityuta uddharaNe samarthasya pituH samIpe punaH punarvinatiM prarthanA ncha kR^itvA tatphalarUpiNIM sha NkAto rakShAM prApya cha
Og han har i sitt kjøds dager med sterkt skrik og tårer frembåret bønner og nødrop til ham som kunde frelse ham fra døden, og han blev bønnhørt for sin gudsfrykt,
8 yadyapi putro. abhavat tathApi yairaklishyata tairAj nAgrahaNam ashikShata|
og således lærte han, skjønt han var Sønn, lydighet av det han led,
9 itthaM siddhIbhUya nijAj nAgrAhiNAM sarvveShAm anantaparitrANasya kAraNasvarUpo. abhavat| (aiōnios g166)
og da han var fullendt, blev han ophav til evig frelse for alle dem som lyder ham, (aiōnios g166)
10 tasmAt sa malkIShedakaH shreNIbhukto mahAyAjaka IshvareNAkhyAtaH|
og blev av Gud kalt yppersteprest efter Melkisedeks vis.
11 tamadhyasmAkaM bahukathAH kathayitavyAH kintu tAH stabdhakarNai ryuShmAbhi rdurgamyAH|
Om dette har vi meget å si, som også er vanskelig å utlegge, eftersom I er blitt trege til å høre.
12 yato yUyaM yadyapi samayasya dIrghatvAt shikShakA bhavitum ashakShyata tathApIshvarasya vAkyAnAM yA prathamA varNamAlA tAmadhi shikShAprApti ryuShmAkaM punarAvashyakA bhavati, tathA kaThinadravye nahi kintu dugdhe yuShmAkaM prayojanam Aste|
For skjønt I efter tiden burde være lærere, trenger I atter til at en lærer eder hvad som er de første grunner i Guds ord, og I er blitt sådanne som trenger til melk, ikke fast føde.
13 yo dugdhapAyI sa shishurevetikAraNAt dharmmavAkye tatparo nAsti|
For hver den som får melk, er ukyndig i rettferds ord, for han er jo et barn;
14 kintu sadasadvichAre yeShAM chetAMsi vyavahAreNa shikShitAni tAdR^ishAnAM siddhalokAnAM kaThoradravyeShu prayojanamasti|
men fast føde er for voksne, for dem som ved bruken har sine sanser opøvd til å skille mellem godt og ondt.
