romiṇaḥ 8
1 ye janāḥ khrīṣṭaṁ yīśum āśritya śārīrikaṁ nācaranta ātmikamācaranti te'dhunā daṇḍārhā na bhavanti|
De menneskene som lever i fellesskap med Jesus Kristus, blir ikke dømt av Gud til å dø.
2 jīvanadāyakasyātmano vyavasthā khrīṣṭayīśunā pāpamaraṇayo rvyavasthāto māmamocayat|
Kraften i Guds Ånd, som gir oss liv i fellesskap med Jesus Kristus, har gjort oss fri fra syndens lov som fører meg i døden.
3 yasmācchārīrasya durbbalatvād vyavasthayā yat karmmāsādhyam īśvaro nijaputraṁ pāpiśarīrarūpaṁ pāpanāśakabalirūpañca preṣya tasya śarīre pāpasya daṇḍaṁ kurvvan tatkarmma sādhitavān|
Loven Gud ga oss gjennom Moses, kunne ikke frelse oss fra synden på grunn av vår menneskelige natur. Gud måtte selv gripe inn. Han sendte sin egen Sønn og lot ham bli som et syndig menneske. Det gjorde Gud for at han skulle ofre livet sitt og ta straffen for syndene våre på seg. Gjennom dette mistet synden makten over vår menneskelige natur.
4 tataḥ śārīrikaṁ nācaritvāsmābhirātmikam ācaradbhirvyavasthāgranthe nirddiṣṭāni puṇyakarmmāṇi sarvvāṇi sādhyante|
Nå kan vi, på samme måten som Guds lov krever, være skyldfri innfor Gud. Det skjer dersom vi i stedet for å bli styrt av vår menneskelige natur, lar Guds Ånd styre oss.
5 ye śārīrikācāriṇaste śārīrikān viṣayān bhāvayanti ye cātmikācāriṇaste ātmano viṣayān bhāvayanti|
De som blir styrt av sin menneskelige natur, tenker på det som tilfredsstiller den menneskelige naturen. De derimot som blir styrt av Guds Ånd, tenker på det som tilfredsstiller Gud.
6 śārīrikabhāvasya phalaṁ mṛtyuḥ kiñcātmikabhāvasya phale jīvanaṁ śāntiśca|
Dersom den menneskelige naturen får styre våre tanker, leder det til døden. Dersom Guds Ånd får styre våre tanker, leder det til liv og fred.
7 yataḥ śārīrikabhāva īśvarasya viruddhaḥ śatrutābhāva eva sa īśvarasya vyavasthāyā adhīno na bhavati bhavituñca na śaknoti|
Vår menneskelige natur får oss til å bli fiender av Gud, for det er umulig for den menneskelige naturen å underordne seg Guds lov.
8 etasmāt śārīrikācāriṣu toṣṭum īśvareṇa na śakyaṁ|
Derfor kan de som fortsatt blir styrt av sin menneskelige natur, aldri tilfredsstille Gud.
9 kintvīśvarasyātmā yadi yuṣmākaṁ madhye vasati tarhi yūyaṁ śārīrikācāriṇo na santa ātmikācāriṇo bhavathaḥ| yasmin tu khrīṣṭasyātmā na vidyate sa tatsambhavo nahi|
Dersom Guds Ånd bor i dere, da blir dere ikke styrt av den menneskelige naturen, men av Ånden. Den som ikke har Ånden som Kristus har gitt oss, tilhører ikke Kristus.
10 yadi khrīṣṭo yuṣmān adhitiṣṭhati tarhi pāpam uddiśya śarīraṁ mṛtaṁ kintu puṇyamuddiśyātmā jīvati|
Dersom Kristus bor i dere ved sin Ånd, da kommer Ånden til å gi dere evig liv. Det skjer etter som dere har blitt skyldfri innfor Gud, selv om kroppen fortsatt må dø på grunn av synden.
11 mṛtagaṇād yīśu ryenotthāpitastasyātmā yadi yuṣmanmadhye vasati tarhi mṛtagaṇāt khrīṣṭasya sa utthāpayitā yuṣmanmadhyavāsinā svakīyātmanā yuṣmākaṁ mṛtadehānapi puna rjīvayiṣyati|
Ja, dersom Guds Ånd, han som vakte opp Jesus Kristus fra de døde, bor i dere, da vil Gud en dag også gjøre deres dødelige kropper levende igjen, etter som hans Ånd bor i dere.
12 he bhrātṛgaṇa śarīrasya vayamadhamarṇā na bhavāmo'taḥ śārīrikācāro'smābhi rna karttavyaḥ|
Vi har, kjære søsken, ingen som helst forpliktelse mot vår menneskelige natur, i den forstand at vi må leve på den måten naturen krever.
13 yadi yūyaṁ śarīrikācāriṇo bhaveta tarhi yuṣmābhi rmarttavyameva kintvātmanā yadi śarīrakarmmāṇi ghātayeta tarhi jīviṣyatha|
Nei, den som lever på det viset, kommer til å dø. Dersom dere i Guds Ånds kraft kveler de syndige impulsene i kroppen, da får dere leve.
14 yato yāvanto lokā īśvarasyātmanākṛṣyante te sarvva īśvarasya santānā bhavanti|
Alle som blir styrt av Guds Ånd, er Guds barn.
15 yūyaṁ punarapi bhayajanakaṁ dāsyabhāvaṁ na prāptāḥ kintu yena bhāveneśvaraṁ pitaḥ pitariti procya sambodhayatha tādṛśaṁ dattakaputratvabhāvam prāpnuta|
Guds Ånd lar ikke livet bli et slaveri under Gud, på den måten at dere på nytt skal være livredde for ham. Nei, Ånden gjør dere til Guds egne barn. Barn som kan rope til Gud:”Far, min Far.”
16 aparañca vayam īśvarasya santānā etasmin pavitra ātmā svayam asmākam ātmābhiḥ sārddhaṁ pramāṇaṁ dadāti|
Guds Ånd hvisker mildt og trygt helt inn i hjerteroten at vi er barna hans.
17 ataeva vayaṁ yadi santānāstarhyadhikāriṇaḥ, arthād īśvarasya svattvādhikāriṇaḥ khrīṣṭena sahādhikāriṇaśca bhavāmaḥ; aparaṁ tena sārddhaṁ yadi duḥkhabhāgino bhavāmastarhi tasya vibhavasyāpi bhāgino bhaviṣyāmaḥ|
Dersom vi er Guds barn, skal vi også arve alt det gode som finnes hos ham. Alt han har gitt sin sønn, Jesus Kristus, er nå også vårt. Dersom vi en dag skal dele herligheten med Kristus, må vi også dele lidelsene hans.
18 kintvasmāsu yo bhāvīvibhavaḥ prakāśiṣyate tasya samīpe varttamānakālīnaṁ duḥkhamahaṁ tṛṇāya manye|
Jeg sier at de lidelsene vi må gå gjennom her på jorden, ikke betyr noe som helst sammenlignet med den herligheten som Gud en dag vil gi oss.
19 yataḥ prāṇigaṇa īśvarasya santānānāṁ vibhavaprāptim ākāṅkṣan nitāntam apekṣate|
Ja, hele skaperverket venter med spenning på å se hvilken herlighet Guds barn skal få.
20 aparañca prāṇigaṇaḥ svairam alīkatāyā vaśīkṛto nābhavat
Alt det skapte har havnet på siden av Guds plan, ikke fordi skaperverket selv ville det, men fordi Gud dømte det skapte til å dø. Han ga oss likevel et håp om at det skapte en dag vil bli satt fri fra kretsløpet av konstant forgjengelighet. Ja, en dag vil alt det skapte få del i friheten som Guds barn får nyte godt av.
21 kintu prāṇigaṇo'pi naśvaratādhīnatvāt muktaḥ san īśvarasya santānānāṁ paramamuktiṁ prāpsyatītyabhiprāyeṇa vaśīkartrā vaśīcakre|
22 aparañca prasūyamānāvad vyathitaḥ san idānīṁ yāvat kṛtsnaḥ prāṇigaṇa ārttasvaraṁ karotīti vayaṁ jānīmaḥ|
Vi vet at alt det skapte stønner som en kvinne når hun skal føde barnet sitt.
23 kevalaḥ sa iti nahi kintu prathamajātaphalasvarūpam ātmānaṁ prāptā vayamapi dattakaputratvapadaprāptim arthāt śarīrasya muktiṁ pratīkṣamāṇāstadvad antarārttarāvaṁ kurmmaḥ|
Til og med vi, som har fått Guds Ånd, som er en forsmak på herligheten, stønner i vårt indre. Vi venter på at Gud for alltid vil gjøre oss til barna sine og sette kroppene våre i fullkommen frihet.
24 vayaṁ pratyāśayā trāṇam alabhāmahi kintu pratyakṣavastuno yā pratyāśā sā pratyāśā nahi, yato manuṣyo yat samīkṣate tasya pratyāśāṁ kutaḥ kariṣyati?
Vi er frelst allerede nå, men har samtidig et håp om den fullkomne friheten. Dersom vi allerede var fullkomne fri, trengte vi ikke speide framover mot det som kommer. Det er vel ikke noen som håper på det som allerede har skjedd?
25 yad apratyakṣaṁ tasya pratyāśāṁ yadi vayaṁ kurvvīmahi tarhi dhairyyam avalambya pratīkṣāmahe|
Ved å vente på at dette håpet en dag skal bli oppfylt, lærer vi oss å holde ut.
26 tata ātmāpi svayam asmākaṁ durbbalatāyāḥ sahāyatvaṁ karoti; yataḥ kiṁ prārthitavyaṁ tad boddhuṁ vayaṁ na śaknumaḥ, kintvaspaṣṭairārttarāvairātmā svayam asmannimittaṁ nivedayati|
For øvrig hjelper Guds Ånd oss i vår svakhet. Vi vet ikke en gang hva vi skal be om, men hans Ånd roper en ordløs bønn til Gud fra vårt indre.
27 aparam īśvarābhimatarūpeṇa pavitralokānāṁ kṛte nivedayati ya ātmā tasyābhiprāyo'ntaryyāminā jñāyate|
Gud, han som kjenner hjertene til alle sine, vet hva Ånden mener. Når Guds Ånd ber for alle som tilhører Gud, da ber han alltid slik Gud vil bønnen skal være.
28 aparam īśvarīyanirūpaṇānusāreṇāhūtāḥ santo ye tasmin prīyante sarvvāṇi militvā teṣāṁ maṅgalaṁ sādhayanti, etad vayaṁ jānīmaḥ|
Vi vet at Gud kan bruke alt som skjer, til noe godt for dem som elsker ham, de som i trå med hans plan får tilhøre ham.
29 yata īśvaro bahubhrātṛṇāṁ madhye svaputraṁ jyeṣṭhaṁ karttum icchan yān pūrvvaṁ lakṣyīkṛtavān tān tasya pratimūrtyāḥ sādṛśyaprāptyarthaṁ nyayuṁkta|
Det gode Gud vil, er at vi skal bli lik Jesus, hans Sønn. Gud bestemte allerede fra begynnelsen at de som takket ja til å tilhøre ham, skulle bli lik Jesus. Gjennom det skulle Sønnen bli den førstefødte i en lang rekke med søsken.
30 aparañca tena ye niyuktāsta āhūtā api ye ca tenāhūtāste sapuṇyīkṛtāḥ, ye ca tena sapuṇyīkṛtāste vibhavayuktāḥ|
De som han i forveien hadde bestemt til det, skulle bli lik Sønnen. Gud innbød alle disse til å tilhøre ham og bli skyldfri innfor ham. De som har blitt skyldfri innfor Gud, skal også få dele herligheten hans.
31 ityatra vayaṁ kiṁ brūmaḥ? īśvaro yadyasmākaṁ sapakṣo bhavati tarhi ko vipakṣo'smākaṁ?
Hvilken slutning skal vi trekke av dette? Jo, at dersom Gud står på vår side, da spiller det ingen rolle hvem som er imot oss!
32 ātmaputraṁ na rakṣitvā yo'smākaṁ sarvveṣāṁ kṛte taṁ pradattavān sa kiṁ tena sahāsmabhyam anyāni sarvvāṇi na dāsyati?
Gud sparte til og med ikke sin egen Sønn, men utleverte ham for å hjelpe oss alle. Skulle han ikke da være beredt til å skjenke oss alt det andre sammen med ham?
33 īśvarasyābhiruciteṣu kena doṣa āropayiṣyate? ya īśvarastān puṇyavata iva gaṇayati kiṁ tena?
Om noen anklager oss som har takket ja til Guds innbydelse for å tilhører ham, hva spiller vel det for rolle? Gud selv har erklært oss skyldfri innfor ham.
34 aparaṁ tebhyo daṇḍadānājñā vā kena kariṣyate? yo'smannimittaṁ prāṇān tyaktavān kevalaṁ tanna kintu mṛtagaṇamadhyād utthitavān, api ceśvarasya dakṣiṇe pārśve tiṣṭhan adyāpyasmākaṁ nimittaṁ prārthata evambhūto yaḥ khrīṣṭaḥ kiṁ tena?
Om noen dømmer oss, hva spiller vel det for rolle? Kristus selv er vår forsvarsadvokat, han som døde og sto opp og nå sitter på Guds høyre side og regjerer sammen med ham.
35 asmābhiḥ saha khrīṣṭasya premavicchedaṁ janayituṁ kaḥ śaknoti? kleśo vyasanaṁ vā tāḍanā vā durbhikṣaṁ vā vastrahīnatvaṁ vā prāṇasaṁśayo vā khaṅgo vā kimetāni śaknuvanti?
Skulle noe kunne hindre oss fra å ta imot Kristi kjærlighet? Nei, ikke noe! Det spiller vel ingen rolle om vi opplever nød eller angst, om vi blir forfulgt, må sulte, mangler klær eller blir rammet av farer og dødstrussel.
36 kintu likhitam āste, yathā, vayaṁ tava nimittaṁ smo mṛtyuvaktre'khilaṁ dinaṁ| balirdeyo yathā meṣo vayaṁ gaṇyāmahe tathā|
At dette vil skje vet vi jo allerede. Det står i Skriften:”Det er på grunn av at vi tjener deg, de hele tiden forsøker å drepe oss. Vi er som sauer som venter på å bli slaktet.”
37 aparaṁ yo'smāsu prīyate tenaitāsu vipatsu vayaṁ samyag vijayāmahe|
Gjennom alt dette vinner vi en uomtvistelig seier ved det Kristus i sin kjærlighet gjorde for oss.
38 yato'smākaṁ prabhunā yīśukhrīṣṭeneśvarasya yat prema tasmād asmākaṁ vicchedaṁ janayituṁ mṛtyu rjīvanaṁ vā divyadūtā vā balavanto mukhyadūtā vā varttamāno vā bhaviṣyan kālo vā uccapadaṁ vā nīcapadaṁ vāparaṁ kimapi sṛṣṭavastu
Det spiller vel ingen rolle om vi lever eller dør. Jeg er helt overbevist om at ikke noe kan skille oss fra den kjærligheten Gud viste oss gjennom Jesus Kristus, vår Herre. Ingen engler eller demoner, ikke noe som finnes nå eller i framtiden, ingen krefter i himmelen eller i dypet eller noe annet i tilværelsen, kan hindre kjærligheten hans fra å favne oss.
39 vaiteṣāṁ kenāpi na śakyamityasmin dṛḍhaviśvāso mamāste|
