yohanaḥ 6
1 tataḥ paraṁ yīśu rgālīl pradeśīyasya tiviriyānāmnaḥ sindhoḥ pāraṁ gatavān|
Senere dro Jesus over til den andre siden av Genesaretsjøen, som også blir kalt Tiberiassjøen.
2 tato vyādhimallokasvāsthyakaraṇarūpāṇi tasyāścaryyāṇi karmmāṇi dṛṣṭvā bahavo janāstatpaścād agacchan|
En stor folkemasse fulgte etter ham over alt der han gikk, for de hadde sett at Jesus helbredet de syke.
3 tato yīśuḥ parvvatamāruhya tatra śiṣyaiḥ sākam|
Jesus gikk nå opp på et fjell og satte seg der med disiplene.
4 tasmin samaya nistārotsavanāmni yihūdīyānāma utsava upasthite
Det var dagene før påske, som er jødene sin store høytid.
5 yīśu rnetre uttolya bahulokān svasamīpāgatān vilokya philipaṁ pṛṣṭavān eteṣāṁ bhojanāya bhojadravyāṇi vayaṁ kutra kretuṁ śakrumaḥ?
Da Jesus så seg omkring og merket at mange hadde fulgt etter ham, vendte han seg til Filip og sa:”Filip, hvor kan vi kjøpe brød slik at alle disse menneskene får noe å spise?”
6 vākyamidaṁ tasya parīkṣārtham avādīt kintu yat kariṣyati tat svayam ajānāt|
Dette sa han for å teste Filip. Selv var han helt klar over hva han ville gjøre.
7 philipaḥ pratyavocat eteṣām ekaiko yadyalpam alpaṁ prāpnoti tarhi mudrāpādadviśatena krītapūpā api nyūnā bhaviṣyanti|
Filip svarte:”Det ville koste en formue og likevel vil ikke alle bli mette.”
8 śimon pitarasya bhrātā āndriyākhyaḥ śiṣyāṇāmeko vyāhṛtavān
En annen av disiplene, Andreas, som var bror til Simon Peter, sa:
9 atra kasyacid bālakasya samīpe pañca yāvapūpāḥ kṣudramatsyadvayañca santi kintu lokānāṁ etāvātāṁ madhye taiḥ kiṁ bhaviṣyati?
”Det finnes en gutt her som har fem kornbrød og to fisker, men det forslår lite til så mange.”
10 paścād yīśuravadat lokānupaveśayata tatra bahuyavasasattvāt pañcasahastrebhyo nyūnā adhikā vā puruṣā bhūmyām upāviśan|
Da sa Jesus:”Si til alle at de skal sette seg.” Det vokste mye gress der, og alle slo seg ned. Det var omkring 5 000 menn. I tillegg kom kvinner og barn.
11 tato yīśustān pūpānādāya īśvarasya guṇān kīrttayitvā śiṣyeṣu samārpayat tataste tebhya upaviṣṭalokebhyaḥ pūpān yatheṣṭamatsyañca prāduḥ|
Jesus tok brødene, takket Gud og delte ut til folket. Etterpå ga han alle av fiskene, så mye de ville ha.
12 teṣu tṛpteṣu sa tānavocad eteṣāṁ kiñcidapi yathā nāpacīyate tathā sarvvāṇyavaśiṣṭāni saṁgṛhlīta|
Da alle hadde spist seg mette, sa han til disiplene:”Nå kan dere samle sammen det som er blitt til overs, slik at ikke noe går til spille.”
13 tataḥ sarvveṣāṁ bhojanāt paraṁ te teṣāṁ pañcānāṁ yāvapūpānāṁ avaśiṣṭānyakhilāni saṁgṛhya dvādaśaḍallakān apūrayan|
I utgangspunktet var det fem kornbrød, men etter at de hadde samlet opp restene som var til overs, ble det tolv fulle kurver!
14 aparaṁ yīśoretādṛśīm āścaryyakriyāṁ dṛṣṭvā lokā mitho vaktumārebhire jagati yasyāgamanaṁ bhaviṣyati sa evāyam avaśyaṁ bhaviṣyadvakttā|
Da det gikk opp for folket hvilket stort mirakel som hadde skjedd, ropte de:”Han må være profeten som Gud skulle sende til verden med sitt budskap!”
15 ataeva lokā āgatya tamākramya rājānaṁ kariṣyanti yīśusteṣām īdṛśaṁ mānasaṁ vijñāya punaśca parvvatam ekākī gatavān|
Da Jesus forsto at folket tenkte å tvinge ham til å følge med for at de kunne gjøre ham til konge over Israel, trakk han seg unna. Han gikk høyere opp i fjellet og søkte ensomheten der.
16 sāyaṁkāla upasthite śiṣyā jaladhitaṭaṁ vrajitvā nāvamāruhya nagaradiśi sindhau vāhayitvāgaman|
Om kvelden gikk disiplene ned til sjøen og ventet på ham.
17 tasmin samaye timira upātiṣṭhat kintu yīṣusteṣāṁ samīpaṁ nāgacchat|
Da det ble helt mørkt og Jesus fortsatt ikke hadde kommet tilbake, steg de i en båt for å dra over til Kapernaum på den andre siden av sjøen.
18 tadā prabalapavanavahanāt sāgare mahātaraṅgo bhavitum ārebhe|
Det drøyde ikke lenge før det begynte blåse kraftig. Bølgene gikk høyere og høyere.
19 tataste vāhayitvā dvitrān krośān gatāḥ paścād yīśuṁ jaladherupari padbhyāṁ vrajantaṁ naukāntikam āgacchantaṁ vilokya trāsayuktā abhavan
Da de hadde rodd omkring en halv mil, fikk de plutselig se Jesus komme gående på vannet og nærme seg båten! De ble fryktelig redde.
20 kintu sa tānukttavān ayamahaṁ mā bhaiṣṭa|
Jesus ropte til dem og sa:”Det er meg, vær ikke redde.”
21 tadā te taṁ svairaṁ nāvi gṛhītavantaḥ tadā tatkṣaṇād uddiṣṭasthāne naurupāsthāt|
Da lot de ham stige inn i båten. I samme øyeblikk var båten framme der de skulle.
22 yayā nāvā śiṣyā agacchan tadanyā kāpi naukā tasmin sthāne nāsīt tato yīśuḥ śiṣyaiḥ sākaṁ nāgamat kevalāḥ śiṣyā agaman etat pārasthā lokā jñātavantaḥ|
Neste morgen oppdaget folket som var igjen på den andre siden av sjøen, at Jesus ikke var der lenger. De visste at det bare hadde vært en båt der og at Jesus ikke hadde fulgt med i den da disiplene dro fra stedet.
23 kintu tataḥ paraṁ prabhu ryatra īśvarasya guṇān anukīrttya lokān pūpān abhojayat tatsthānasya samīpasthativiriyāyā aparāstaraṇaya āgaman|
Snart kom flere mindre båter fra byen Tiberias og la til i nærheten av det stedet der Herren Jesus hadde bedt bordbønnen, og alle hadde spist seg mette.
24 yīśustatra nāsti śiṣyā api tatra nā santi lokā iti vijñāya yīśuṁ gaveṣayituṁ taraṇibhiḥ kapharnāhūm puraṁ gatāḥ|
Etter som folket så at verken Jesus eller disiplene var der, steg de i båtene og seilte over sjøen til Kapernaum for å lete etter ham.
25 tataste saritpateḥ pāre taṁ sākṣāt prāpya prāvocan he guro bhavān atra sthāne kadāgamat?
Da de fant ham på den andre siden av sjøen, spurte de:”Mester, når kom du hit?”
26 tadā yīśustān pratyavādīd yuṣmānahaṁ yathārthataraṁ vadāmi āścaryyakarmmadarśanāddheto rna kintu pūpabhojanāt tena tṛptatvāñca māṁ gaveṣayatha|
Jesus svarte:”Jeg skal si som sant er: Dere kommer ikke til meg fordi dere så meg gjøre et mirakel, men fordi jeg ga dere mat så dere ble mette.
27 kṣayaṇīyabhakṣyārthaṁ mā śrāmiṣṭa kintvantāyurbhakṣyārthaṁ śrāmyata, tasmāt tādṛśaṁ bhakṣyaṁ manujaputro yuṣmābhyaṁ dāsyati; tasmin tāta īśvaraḥ pramāṇaṁ prādāt| (aiōnios g166)
Strev ikke bare etter den daglige maten, men strev heller for å få del i den maten som kan gi dere evig liv. Det er den maten som jeg, Menneskesønnen, kan gi dere. For Gud, Far i himmelen, har sendt meg nettopp i den hensikt.” (aiōnios g166)
28 tadā te'pṛcchan īśvarābhimataṁ karmma karttum asmābhiḥ kiṁ karttavyaṁ?
Da spurte de:”Hva vil Gud at vi skal gjøre?”
29 tato yīśuravadad īśvaro yaṁ prairayat tasmin viśvasanam īśvarābhimataṁ karmma|
Jesus svarte dem:”Gud vil at dere skal tro på ham som Gud har sendt til jorden.”
30 tadā te vyāharan bhavatā kiṁ lakṣaṇaṁ darśitaṁ yaddṛṣṭvā bhavati viśvasiṣyāmaḥ? tvayā kiṁ karmma kṛtaṁ?
De svarte:”Du må vise oss et tegn dersom du vil at vi skal tro at Gud har sendt deg. Hva kan du gjøre for tegn?
31 asmākaṁ pūrvvapuruṣā mahāprāntare mānnāṁ bhokttuṁ prāpuḥ yathā lipirāste| svargīyāṇi tu bhakṣyāṇi pradadau parameśvaraḥ|
Ta Moses som eksempel, han ga forfedrene våre brød hver dag da de gikk i ørkenen. Det står i Skriften:’Han ga dem brød fra himmelen.’”
32 tadā yīśuravadad ahaṁ yuṣmānatiyathārthaṁ vadāmi mūsā yuṣmābhyaṁ svargīyaṁ bhakṣyaṁ nādāt kintu mama pitā yuṣmābhyaṁ svargīyaṁ paramaṁ bhakṣyaṁ dadāti|
Men Jesus svarte:”Jeg forsikrer dere at det ikke var Moses som ga folket brødet, men min Far i himmelen. Og nå tilbyr han det sanne brødet fra himmelen til dere.
33 yaḥ svargādavaruhya jagate jīvanaṁ dadāti sa īśvaradattabhakṣyarūpaḥ|
Det sanne brødet fra Gud er det som har kommet ned fra himmelen og gir evig liv til menneskene.”
34 tadā te prāvocan he prabho bhakṣyamidaṁ nityamasmabhyaṁ dadātu|
”Herre”, sa de,”gi oss det brødet hver dag!”
35 yīśuravadad ahameva jīvanarūpaṁ bhakṣyaṁ yo jano mama sannidhim āgacchati sa jātu kṣudhārtto na bhaviṣyati, tathā yo jano māṁ pratyeti sa jātu tṛṣārtto na bhaviṣyati|
Da svarte Jesus:”Jeg er det brødet som gir evig liv. Den som kommer til meg, skal aldri mer bli sulten. Og den som tror på meg, skal aldri mer bli tørst.
36 māṁ dṛṣṭvāpi yūyaṁ na viśvasitha yuṣmānaham ityavocaṁ|
Men som jeg allerede har sagt dere, så tror dere ikke på meg til tross for at dere har sett meg.
37 pitā mahyaṁ yāvato lokānadadāt te sarvva eva mamāntikam āgamiṣyanti yaḥ kaścicca mama sannidhim āyāsyati taṁ kenāpi prakāreṇa na dūrīkariṣyāmi|
Alle de mennesker som min Far i himmelen gir meg, de kommer til meg, og jeg vil aldri vise noen bort.
38 nijābhimataṁ sādhayituṁ na hi kintu prerayiturabhimataṁ sādhayituṁ svargād āgatosmi|
Jeg har ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre min egen vilje, men for å gjøre viljen til ham som har sendt meg.
39 sa yān yān lokān mahyamadadāt teṣāmekamapi na hārayitvā śeṣadine sarvvānaham utthāpayāmi idaṁ matprerayituḥ piturabhimataṁ|
Hans vilje er at jeg ikke skal miste en eneste av dem som han har gitt meg, men at jeg skal vekke dem opp til evig liv på den dagen Gud skal dømme alle mennesker.
40 yaḥ kaścin mānavasutaṁ vilokya viśvasiti sa śeṣadine mayotthāpitaḥ san anantāyuḥ prāpsyati iti matprerakasyābhimataṁ| (aiōnios g166)
Ja, det er min Fars vilje at alle som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv. Jeg skal vekke dem opp den dagen Gud skal dømme alle mennesker.” (aiōnios g166)
41 tadā svargād yad bhakṣyam avārohat tad bhakṣyam ahameva yihūdīyalokāstasyaitad vākye vivadamānā vakttumārebhire
Folket irriterte seg over at Jesus hadde sagt:”Jeg er det brødet som har kommet ned fra himmelen.”
42 yūṣaphaḥ putro yīśu ryasya mātāpitarau vayaṁ jānīma eṣa kiṁ saeva na? tarhi svargād avāroham iti vākyaṁ kathaṁ vaktti?
De sa:”Dette er jo bare Jesus, sønnen til Josef. Vi kjenner foreldrene hans. Hvordan kan han da påstå at han har kommet ned fra himmelen?”
43 tadā yīśustān pratyavadat parasparaṁ mā vivadadhvaṁ
Men Jesus svarte:”Det har ingen hensikt at dere irriterer dere over dette.
44 matprerakeṇa pitrā nākṛṣṭaḥ kopi jano mamāntikam āyātuṁ na śaknoti kintvāgataṁ janaṁ carame'hni protthāpayiṣyāmi|
Ingen kan søke meg dersom ikke min Far i himmelen, han som har sendt meg, drar ham til meg. Men den som kommer til meg, vil jeg vekke opp til evig liv den dagen Gud skal dømme alle mennesker.
45 te sarvva īśvareṇa śikṣitā bhaviṣyanti bhaviṣyadvādināṁ grantheṣu lipiritthamāste ato yaḥ kaścit pituḥ sakāśāt śrutvā śikṣate sa eva mama samīpam āgamiṣyati|
Gud lot profeten Jesaja skrive:’De skal alle bli underviste av Gud.’ Den som hører til min Far i himmelen og lærer av ham han kommer til meg.
46 ya īśvarād ajāyata taṁ vinā kopi manuṣyo janakaṁ nādarśat kevalaḥ saeva tātam adrākṣīt|
Men ingen har noen gang sett Far i himmelen. Det er bare jeg som har sett ham, etter som jeg har kommet fra Gud.
47 ahaṁ yuṣmān yathārthataraṁ vadāmi yo jano mayi viśvāsaṁ karoti sonantāyuḥ prāpnoti| (aiōnios g166)
Jeg forsikrer dere at den som tror på meg, har evig liv! (aiōnios g166)
48 ahameva tajjīvanabhakṣyaṁ|
Jeg er det brød som gir liv.
49 yuṣmākaṁ pūrvvapuruṣā mahāprāntare mannābhakṣyaṁ bhūkttāpi mṛtāḥ
Deres forfedre spiste brød i ørkenen, og de døde som alle andre.
50 kintu yadbhakṣyaṁ svargādāgacchat tad yadi kaścid bhuṅktte tarhi sa na mriyate|
Det brødet som kommer ned fra himmelen, virker slik at den som spiser av det, ikke dør.
51 yajjīvanabhakṣyaṁ svargādāgacchat sohameva idaṁ bhakṣyaṁ yo jano bhuṅktte sa nityajīvī bhaviṣyati| punaśca jagato jīvanārthamahaṁ yat svakīyapiśitaṁ dāsyāmi tadeva mayā vitaritaṁ bhakṣyam| (aiōn g165)
Jeg er det levende brødet som har kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brødet, kommer til å leve i evighet. Brødet jeg skal gi dere, er kroppen min. Jeg gir den for at menneskene skal få evig liv.” (aiōn g165)
52 tasmād yihūdīyāḥ parasparaṁ vivadamānā vakttumārebhire eṣa bhojanārthaṁ svīyaṁ palalaṁ katham asmabhyaṁ dāsyati?
Folket begynte da å diskutere med hverandre og sa:”Hvordan skal han kunne gi oss kroppen sin å spise?”
53 tadā yīśustān āvocad yuṣmānahaṁ yathārthataraṁ vadāmi manuṣyaputrasyāmiṣe yuṣmābhi rna bhuktte tasya rudhire ca na pīte jīvanena sārddhaṁ yuṣmākaṁ sambandho nāsti|
Jesus sa på nytt:”Jeg forsikrer dere, om dere ikke spiser av min, Menneskesønnen sin, kropp og drikker av blodet mitt, da kan dere ikke få evig liv.
54 yo mamāmiṣaṁ svādati mama sudhirañca pivati sonantāyuḥ prāpnoti tataḥ śeṣe'hni tamaham utthāpayiṣyāmi| (aiōnios g166)
Den som spiser av kroppen min og drikker av blodet mitt, har evig liv, og jeg vil vekke ham opp den dagen Gud skal dømme alle mennesker. (aiōnios g166)
55 yato madīyamāmiṣaṁ paramaṁ bhakṣyaṁ tathā madīyaṁ śoṇitaṁ paramaṁ peyaṁ|
For kroppen min er den sanne mat, og blodet mitt er den sanne drikke.
56 yo jano madīyaṁ palalaṁ svādati madīyaṁ rudhirañca pivati sa mayi vasati tasminnahañca vasāmi|
Den som spiser av kroppen min og drikker av blodet mitt, skal leve med meg og jeg med ham.
57 matprerayitrā jīvatā tātena yathāhaṁ jīvāmi tadvad yaḥ kaścin māmatti sopi mayā jīviṣyati|
Min Far i himmelen har sendt meg, og jeg lever på grunn av hans livgivende kraft. På samme måten skal den som spiser av meg, få del i min livgivende kraft.
58 yadbhakṣyaṁ svargādāgacchat tadidaṁ yanmānnāṁ svāditvā yuṣmākaṁ pitaro'mriyanta tādṛśam idaṁ bhakṣyaṁ na bhavati idaṁ bhakṣyaṁ yo bhakṣati sa nityaṁ jīviṣyati| (aiōn g165)
Jeg er det brødet som har kommet ned fra himmelen. Det er ikke likt det brødet som forfedrene spiste, for de døde som alle andre. Men den som spiser av meg, det sanne brødet, han skal leve i evighet.” (aiōn g165)
59 yadā kapharnāhūm puryyāṁ bhajanagehe upādiśat tadā kathā etā akathayat|
Dette sa Jesus da han underviste i synagogen i Kapernaum.
60 tadetthaṁ śrutvā tasya śiṣyāṇām aneke parasparam akathayan idaṁ gāḍhaṁ vākyaṁ vākyamīdṛśaṁ kaḥ śrotuṁ śakruyāt?
Til og med mange av disiplene som hørte ham, sa:”Nå går han for langt! Hvem kan holde ut med å høre at han snakker på denne måten?”
61 kintu yīśuḥ śiṣyāṇām itthaṁ vivādaṁ svacitte vijñāya kathitavān idaṁ vākyaṁ kiṁ yuṣmākaṁ vighnaṁ janayati?
Jesus visste godt at disiplene irriterte seg på det han hadde sagt. Derfor sa han:”Får dette dere til å miste troen på meg?
62 yadi manujasutaṁ pūrvvavāsasthānam ūrdvvaṁ gacchantaṁ paśyatha tarhi kiṁ bhaviṣyati?
Hvordan skal dere da reagere når dere får se meg, Menneskesønnen, vende tilbake til himmelen?
63 ātmaiva jīvanadāyakaḥ vapu rniṣphalaṁ yuṣmabhyamahaṁ yāni vacāṁsi kathayāmi tānyātmā jīvanañca|
Det er bare Guds Ånd som kan gi evig liv. Ikke noe menneske kan få til noe slikt. Det jeg nylig sa, ble formidlet ved Guds Ånd, derfor gir det dere liv.
64 kintu yuṣmākaṁ madhye kecana aviśvāsinaḥ santi ke ke na viśvasanti ko vā taṁ parakareṣu samarpayiṣyati tān yīśurāprathamād vetti|
Men det er noen av dere som ikke tror på meg.” Jesus visste fra begynnelsen av hvem som ikke trodde og hvem den personen var som skulle forråde ham.
65 aparamapi kathitavān asmāt kāraṇād akathayaṁ pituḥ sakāśāt śakttimaprāpya kopi mamāntikam āgantuṁ na śaknoti|
Han fortsatte:”Det var derfor jeg sa at ingen kan komme til meg dersom ikke min Far i himmelen gir det som gave.”
66 tatkāle'neke śiṣyā vyāghuṭya tena sārddhaṁ puna rnāgacchan|
Da Jesus hadde sagt dette, dro mange disipler seg unna ham og ville ikke lenger ha med ham å gjøre.
67 tadā yīśu rdvādaśaśiṣyān ukttavān yūyamapi kiṁ yāsyatha?
Da vendte Jesus seg til sine tolv nærmeste disipler og spurte:”Vil også dere forlate meg?”
Simon Peter svarte:”Herre, til hvem skulle vi gå? Bare du har det budskap som gir evig liv, (aiōnios g166)
69 anantajīvanadāyinyo yāḥ kathāstāstavaiva| bhavān amareśvarasyābhiṣikttaputra iti viśvasya niścitaṁ jānīmaḥ|
og vi tror og vet at du er Guds hellige tjener.”
70 tadā yīśuravadat kimahaṁ yuṣmākaṁ dvādaśajanān manonītān na kṛtavān? kintu yuṣmākaṁ madhyepi kaścideko vighnakārī vidyate|
Da sa Jesus:”Jeg har selv valgt ut dere tolv, og likevel er en av dere en djevel.”
71 imāṁ kathaṁ sa śimonaḥ putram īṣkarīyotīyaṁ yihūdām uddiśya kathitavān yato dvādaśānāṁ madhye gaṇitaḥ sa taṁ parakareṣu samarpayiṣyati|
Den han siktet til, var Judas, sønn til Simon Iskariot, som seinere skulle forråde ham til tross for at han var en av de tolv nærmeste disiplene.
