Luka 11
1 Udată Isusu sa rugat la njeki lok. Kănd azavršăt ku rugala, avinjit la jel unu d učenikurj š azăs: “Domnulje, ănvacă p noj s nji rugăm kum Ivan karje bătjază anvăcat p učenikurlje aluj.”
Og det skjedde at han var ensteds og bad; og da han holdt op, sa en av hans disipler til ham: Herre! lær oss å bede, likesom Johannes lærte sine disipler!
2 Isusu lja zăs: “Kănd rugăc, zăčec: ‘Tato ăn čerj, s s štujaskă lumilje alu tov asvănt. Aduj cara ata p tot pămăntu.
Da sa han til dem: Når I beder, skal I si: Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn; komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden;
3 Adă nuavă mănkarje karje trjebje tuată zuva
gi oss hver dag vårt daglige brød;
4 š oprostjaštje anuastră grešala, k š noj oprostim alu ălja karje grešaštje păntruv noj. Nu da s kidjem ăn kušnje.’”
og forlat oss våre synder, for også vi forlater hver den som er oss skyldig; og led oss ikke inn i fristelse; men fri oss fra det onde.
5 Atunča Isusu azăs alu učenikurlje aluj: “Akă plječ ăn ponoć la ortaku alu tov š ji zăč: ‘Adăm trje mălajurj,
Og han sa til dem: Om nogen av eder har en venn og kommer til ham midt på natten og sier til ham: Kjære, lån mig tre brød!
6 k ma vinjit ortaku ăn gostjamje, a nam s idauv nimik d mănkat!’, če osă zăkă ortaku?
for en venn er kommet til mig fra reisen, og jeg har ikke noget å sette frem for ham
7 Dali nusă zăkă: ‘Nu m uznemirja! Uša je već ăn kisă, a kupi je ăn pat k nu pot akuma s m skol s c dau!’
- skulde da han der inne svare: Gjør mig ikke uleilighet! Døren er alt lukket, og mine småbarn er i seng med mig; jeg kan ikke stå op og gi dig det?
8 Ali vu zăk: čak š akă omula nu s skuală daja če ješt ortak aluj, š nu c dă nimika, osă skuală daja če mult l rođ frzdă rušănje. Š osă zdja atăta kăt cije trjebje.
Jeg sier eder: Om han ikke står op og gir ham det fordi han er hans venn, så vil han stå op for hans ubluhets skyld og gi ham alt det han trenger til.
9 Š daja vu zăk: Nu odustanic! Rugăc p Dimizov š osă dobidic! Kătăc š osă găsăc! Bitjec la ušă š osă s vu dăškidje!
Og jeg sier eder: Bed, så skal eder gis; let, så skal I finne; bank på, så skal det lukkes op for eder!
10 Činje god ruagă p Dimizov, primjaštje. Činje god kată, găsaštje. Činje god batje, uša s ji dăškidje.
For hver den som beder, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, for ham skal det lukkes op.
11 Voj karje ištjec tatje, če afiča voj kănd bijatu alu vostru kată pjaštje? Dal voj ja da šarpje? Nu!
Men hvem av eder som er far, vil gi sin sønn en sten når han ber om brød, eller når han ber om en fisk, gi ham en orm i stedet for fisken,
12 Ili akă bijatu alu vostru kată vov dăla voj, dal voj ja da škorpijon? Nu!
eller når han ber om et egg, gi ham en skorpion?
13 Akă voj, karje ištjec rovj, štijec s dăc alu kupi alu voštri bunje darurj, atunča kăt maj mult alu vostru Tata ăn čerj osă darujaskă p Sufljetu alu Svăntuluj alu ălja karje l ruagă?”
Dersom da I, som er onde, vet å gi eders barn gode gaver, hvor meget mere skal da Faderen, som er i himmelen, gi dem den Hellige Ånd som beder ham!
14 Isusu una zuvă aputirit p sufljetu alu rov karje nu ja dat alu omuluj s rubjaskă. Kănd sufljetu alu rov aišăt, omu arubit š mulc lumje sa mirat.
Og han drev ut en ond ånd, og den var stum; men det skjedde da den onde ånd var faret ut, da talte den stumme. Og folket undret sig.
15 Ali njeki dăla jej azăs: “Jel putirjaštje sufljeti alji rovj daja če ji žută Beelzebul, karje je vladaru alu toc sufljeti alji rovj.”
Men nogen av dem sa: Det er ved Be'elsebul, de onde ånders fyrste, han driver de onde ånder ut.
16 A alci avrut s la puče ăn zamkă š akătat s idja njeki znak kašă dokazu k Dimizov la trimjes.
Andre igjen fristet ham og krevde et tegn fra himmelen av ham.
17 A Isusu aštijut če găndjaštje, pa lja zăs: “Akă lumja ăn ista cară s burjaštje ăntră jej, osă propanjaskă cara alor. Akă familija ăn ista kasă s burjaštje ăntră jej, osă s raspadnjaskă familija alor.
Men da han visste deres tanker, sa han til dem: Hvert rike som kommer i strid med sig selv, legges øde, og hus faller på hus.
18 Voj zăčec k jo ku săla alu Beelzebul putirjesk p sufljeti alji rovj. Aja atunča značaštje k š ălja karje je ăn cara alu Sotonăj s burjaštje ăntră jej. Kum atunča cara aluj s rămăje?
Men er nu også Satan kommet i strid med sig selv, hvorledes kan da hans rike bli stående? I sier jo at jeg driver de onde ånder ut ved Be'elsebul.
19 A čije ku učenikurlje alji voštri karje putirjaštje p sufljeti alji rovj? Akă, kašă kum zăčec, jo putirjesk p sufljeti alji rovj ku săla alu Beelzebul, atunča mora aja s fakă š učenikurlje alji voštri ku săla alu Beelzebul. Sigurno nusă slažaštje. Učenikurlje alji voštri osă zăkă k Beelzebul nu s burjaštje săngur păntruv jel.
Men driver jeg de onde ånder ut ved Be'elsebul, ved hvem er det da eders barn driver dem ut? Derfor skal de være eders dommere.
20 Ali daja če jo p sufljeti alji rovj putirjesk ku săla alu Dimizov, atunča aja arată k la voj avinjit cara alu Dimizov.
Men er det ved Guds finger jeg driver de onde ånder ut, da er jo Guds rike kommet til eder.
21 Kănd capăn omu karje arje bună oružije păzaštje palača aluj, tot če arje je sigurno.
Når den sterke med våben vokter sin egen gård, da får hans eiendom være i fred;
22 Ali kănd l napadnjaštje maj capăn d jel, l savladjaštje š ija tuată oružija ăn karje sa uzdit dušmanu aluj. Alat tot če omula avut š apodiljit ku lumja aluj.
men når en som er sterkere enn han, kommer over ham og overvinner ham, da tar han hans fulle rustning, som han hadde satt sin lit til, og utdeler det rov han har tatt fra ham.
23 Ăla karje nuje ăn partja amja, jel je păntruv minje; ăla karje ku minje nu strănđe vojilje, jel lji putirjaštje.”
Den som ikke er med mig, han er imot mig, og den som ikke samler med mig, han spreder.
24 Atunča Isusu azăs asta vorbă: “Kănd sufljetu alu rov jašă d om, lutjaštje p pustinje š kată lok s odmorijaskă. Kănd nu l găsaštje, azăs săngur aluj: ‘M tork ăn om ăn karje maj dată atrijit dăn karje aišăt.’
Når den urene ånd er faret ut av et menneske, går den gjennem tørre steder og søker hvile, og når den ikke finner det, sier den: Jeg vil vende tilbake til mitt hus som jeg fór ut av.
25 Kănd sa tors, găsaštje k je omula kašă kasa karje je čistită š uredna, ali guală.
Og når den kommer dit, finner den det feiet og pyntet.
26 Atunča sa dus s adukă p alcă šaptje sufljeti alji rovj još maj rov d jel, š toc untră ăn om š ăn jel trijaštje. Š na kraju postanjaštje alu omuluj maj rov njego če irja maj dată njego ča pljikat sufljetu alu rov.”
Så går den bort og tar med sig syv andre ånder, verre enn den selv, og de går inn og bor der, og det siste blir verre med det menneske enn det første.
27 Pănd Isusu rubja d aštja stvarurj, njeka mujarje d multă lumje astrigat: “Kum je binje alu mujarje karje ta dus š ca dat s suđ p tjeptu alu je!”
Og det skjedde da han sa dette, at en kvinne blandt folket løftet sin røst og sa til ham: Salig er det liv som bar dig, og det bryst som du diet.
28 Isusu azăs: “Još je maj binje alor karje audje vorba alu Dimizov š askultă.”
Men han sa: Ja, salige er de som hører Guds ord og bevarer det.
29 Maj mult š maj mult lumje vinja la Isusu. Atunča Isusu lja zăs: “Lumja ăn asta vrijamje je rovj. Vrja s fak znak kašă dokazu k Dimizov ma trimjes, ali nusă dobidjaštje ničunu znak osim znaku karje Dimizov adat d mult alu lumjej ăn vrijamja alu prorokuluj Jonej kănd Dimizov la spasăt dăla muartje.
Da nu folket strømmet til, tok han til orde: Denne slekt er en ond slekt; den krever tegn, og tegn skal ikke gis den, uten Jonas' tegn.
30 Baš kašă kum sa dogodit ku Jona afost znaku alu lumjej karje atrijit ăn trg Niniva k Dimizov la trimjes, isto aja, aša osă dogudjaskă ku minje, Bijatu alu Omuluj, osă fije znaku alu lumje ăn asta vrijamje.
For likesom Jonas blev et tegn for folket i Ninive, således skal også Menneskesønnen bli det for denne slekt.
31 La zuvă kănd Dimizov osă sudjaskă alu pămăntuluj, carica karje d mult avladit p pămănt alu Jugu osă skuală š osă svjedočaskă păntruv lumje ăn asta vrijamje daja če ja avinjit d dăpartje s audă p caru Salomon karje avut mult mudrost, a jakă, ku voj je aiča njeko maj marje d Salomon.
Dronningen fra Syden skal stå op på dommens dag sammen med mennene av denne slekt og fordømme dem; for hun kom fra jordens ende for å høre Salomos visdom, og se, her er mere enn Salomo.
32 La zuvă kănd Dimizov osă sudjaskă alu pămăntuluj, lumja karje atrijit ăn trg Niniva osă skuală š osă svjedočaskă păntruv lumja ăn asta vrijamje daja če jej sa okrinit dăla rov alor kănd Jona alor arubit, a jakă, ku voj je aiča njeko maj marje d Jona!”
Ninives menn skal stå op på dommens dag sammen med denne slekt og fordømme den; for de omvendte sig ved Jonas' forkynnelse, og se, her er mere enn Jonas.
33 Isusu azăs: “Nimilja nu prindje lampa s uaskundă ili s upuje dusu košară, već daja s upuje p loku alu je aša kum toc karje utră s puată s vjadă binje.
Ingen som tender et lys, setter det i kjelleren eller under en skjeppe, men i staken, forat de som kommer inn, skal se skinnet av det.
34 Vojku alu tov je ka lampa d tjelă. Akă vojku alu tov bun, poc binje s vjez, ali akă vojku alu tov nuje bun, nu poc s vjez nimika.
Ditt øie er legemets lys; når ditt øie er friskt, da er også hele ditt legeme lyst; men er det sykt, da er også ditt legeme mørkt.
35 Daja păzaštje s nu găndještj k poc binje s vjez, već zapravo nu poc nimika s vjez.
Se derfor til at lyset i dig ikke er mørke!
36 Daja, akă poc binje s vjez š akă nuje nimika d tinje skuns, tot poc s vjez. Osă fije kašă če ješt ăn sobă ku lampa karje c dă s vjez.”
Dersom altså hele ditt legeme er lyst og ikke har nogen del som er mørk, da først blir det rett lyst helt igjennem, som når lyset lyser på dig med strålende skinn.
37 Kănd Isusu azavršăt vorba aluj, njeki farizej la kimat la jel akas s mălănče. Isusu auntrat š alat loku la astal.
Men da han hadde talt, bad en fariseer ham at han vilde ete hos ham; han gikk da inn og satte sig til bords.
38 Isusu na spălat mănilje majdată njego če s mălănče. Farizeju sa mirat daja če jej ănvacă k omu trjebje aša s fakă s fije čist la intja alu Dimizov.
Men da fariseeren så at han ikke først vasket sig før måltidet, undret han sig.
39 Aša Domnu Isusu ja zăs: “Voj farizeji ištjec kašă lumja karje spală paru š găvanu samo da far, ali nu čistjaštje prljavština dăn nontru, k spălăc mănilje, ali inimilje alji avuaštrje zaista pljinje d pohlepă š d rov.
Da sa Herren til ham: I fariseere renser nu beger og fat utvendig; men eders indre er fullt av rov og ondskap.
40 Voj lumje karje na vjec fir ăn kap! Dimizov karje astvorit p omu da far je isto aša la stvorit dăn nontru.
I dårer! han som gjorde det utvendige, har ikke han også gjort det innvendige?
41 Nu fic lakumj, već dăc dăla inimă alu lumje karje narje. Akă ištjec aša, osă fic čist la intja alu Dimizov dăn nontru š da far.
Men gi det som er inneni, til almisse, og se, da er alt rent for eder.
42 Grjev vuavă, farizeji! Voj dăc alu Dimizov zjače posto čak š d začinurj š d biljke alji voštrje, ali nu vu ponašăc pravedno nit vrjec p Dimizov. Asta atribut s fičec, ali s nu zanemarujic altje stvarurj karje Dimizov azapovjedit.
Men ve eder, I fariseere, I som gir tiende av mynte og rute og alle slags maturter, og ikke spør efter rett og kjærlighet til Gud! Dette burde gjøres, og det andre ikke lates ugjort.
43 Grjev vuavă, farizeji! Vrjec s šidjec p počasne lokurj ăn sinagogje š vrjec k p voj lumja pozdravjaštje ku marje poštujală p ulic.
Ve eder, I fariseere, I som så gjerne vil ha de øverste seter i synagogene og hilsninger på torvene!
44 Grjev vuavă! Voj ištjec kašă pămăntu karje narje spomenik karje nu arată k ănzos s nalazaštje mărmăntje. Pa lumja umblă p ăštja mărmăntje, ali nu štije, š atunča je nečisti la intja alu Dimizov.”
Ve eder, I som ligner de ukjennelige graver, som menneskene går omkring på uten å vite av det!
45 Atunča unu učitelj alu zakonu alu Mojsije ja zăs: “Učiteljulje, kum aša rubješt š p noj ku aja nji uvridještj!”
Da svarte en av de lovkyndige og sa til ham: Mester! ved å si dette krenker du også oss.
46 Isusu ja zăs: “Grjev š vuavă, učitelji alu zakonu alu Mojsije! Voj punjec teretu p lumje karje je grjev š jej nu puatje s la dukă, a nič đajštju nu vrjec s l pomaknic s jažutac s adukă ăla teret.
Men han sa: Ve også eder, I lovkyndige, I som lesser byrder på menneskene, som de vanskelig kan bære, og selv rører I ikke byrdene med én av eders fingrer!
47 Grjev vuavă! Voj adrikăc spomenikurlje alu prorokulor, a voj ištjec isti kašă sămănca avuastră karje d mult lja umurăt.
Ve eder, I som bygger gravsteder for profetene, og eders fedre slo dem ihjel!
48 Aša k umjesto s lji osudic, voj aja potvrdic š slažăc ku sămănca avuastră. Jej lja umurăt, a voj lji drikăc spomenikurlje!
Så gir I da eders fedres gjerninger vidnesbyrd og samtykke; for de slo dem ihjel, og I bygger.
49 Voj ištjec kašă pra tatilje alji voštri. Dimizov ăn mudrostu aluj majdată aštijut k osă fičec istje stvarurj. Jel azăs: ‘Osă trimjet la jej p prorokurlje š p apostoli, a jej p njeki d jej osă muarje, a p alcă osă putirjaskă.’
Derfor sa også Guds visdom: Jeg vil sende profeter og apostler til dem, og nogen av dem skal de slå ihjel, og nogen skal de forfølge,
50 Daja Dimizov ku prava aluj osă smatrjaskă k je dăvină lumja ăn asta vrijamje d tuată muartje alu prorokurluj karje lumja lja umurăt d kănd je pămăntu.
forat alle profeters blod, som er utøst fra verdens grunnvoll blev lagt, skal bli krevd av denne slekt,
51 Dimizov osă lji osudjaskă d muartje alu tot proroku, dăla Abel pănla Zaharija, p karje la umurăt ăn Hram ăntră svetište š žrtvenik. Istina je, Dimizov osă lji kaznjaskă p lumja ăn asta vrijamje!
fra Abels blod til Sakarias' blod, han som blev drept mellem alteret og templet. Ja, sier jeg eder, det skal bli krevd av denne slekt.
52 Grjev vuavă, učitelji alu zakonu alu Mojsije! Voj ištjec kašă omu karje askuns ključu alu ušăj d cara alu Dimizov. Săngurj nu untrăc ăn cara alu Dimizov š nu dăc nič alu ălja karje kată s untrje.”
Ve eder, I lovkyndige, I som har tatt kunnskapens nøkkel til eder! Selv er I ikke gått inn, og dem som var i ferd med å gå inn, har I hindret.
53 Kănd Isusu apljikat dăn kasă alu farizej, učitelji d zakonu alu Mojsije š farizeji ančiput ku nikižala s navaljaskă p jel š azahtjevit s odgovorjaskă p multă vorbje.
Og da han gikk ut derfra, begynte de skriftlærde og fariseerne å trenge hårdt inn på ham og å spørre ham ut om mangt og meget,
54 Jej pokuša s la pučje ăn zamkă ăn nješto če aputja s zăkă s l puată s l optužaskă.
for de lurte på ham for å lokke noget ut av hans munn.
