Iov 30

1 Dar acum cei ce sunt mai tineri decât mine mă iau în derâdere, pe ai căror părinți i-aș fi disprețuit încât să îi așez cu câinii turmei mele.

Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.

2 Da, la ce mi-ar folosi tăria mâinilor lor, în cei care bătrânețea a pierit?

Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?

3 Singuri, din lipsă și foamete, fugind în pustie de mult pustiită și secătuită.

De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;

4 Care taie nalbă de pe lângă tufișuri și rădăcini de ienupăr ca hrană a lor.

de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.

5 Ei au fost alungați dintre oameni, (care au strigat după ei ca după un hoț);

Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.

6 Ca să locuiască în coastele văilor, în peșteri ale pământului și în stânci.

I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.

7 Printre tufișuri au zbierat; sub urzici s-au adunat.

Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,

8 Erau copii de nebuni, da, copii de oameni josnici; erau mai ticăloși decât pământul.

barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.

9 Și acum sunt cântecul lor, da, sunt zicătoarea lor.

Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.

10 Ei mă detestă, fug departe de mine și nu se abțin să mă scuipe în față.

De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;

11 Pentru că mi-a dezlegat frânghia și m-a chinuit, ei de asemenea și-au dat frâu liber înaintea mea.

for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.

12 Tinerii se ridică peste dreapta mea; ei îmi împing deoparte picioarele și își ridică împotriva mea căile nimicirii lor.

Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.

13 Ei îmi distrug cărarea, profită de nenorocirea mea, nu au ajutor.

De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.

14 Au venit peste mine ca apele printr-o spărtură largă, în pustiire s-au rostogolit peste mine.

Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.

15 Terori s-au întors asupra mea, ei îmi urmăresc sufletul ca vântul; și bunăstarea mea trece ca un nor.

Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.

16 Și acum sufletul meu este turnat peste mine; zilele nenorocirii m-au apucat.

Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.

17 Oasele îmi sunt străpunse în mine pe timpul nopții și tendoanele mele nu au odihnă.

Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.

18 Prin marea forță a bolii mele este îmbrăcămintea mea schimbată, mă leagă împrejur ca gulerul cămășii mele.

Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.

19 El m-a aruncat în mocirlă și am devenit ca țărâna și cenușa.

Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.

20 Strig către tine și nu mă asculți; mă ridic în picioare și nu iei aminte la mine.

Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.

21 Ai devenit crud față de mine, cu mâna ta puternică mi te opui.

Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.

22 Tu mă ridici spre vânt, mă faci să călăresc pe el și îmi topești ființa.

Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;

23 Fiindcă știu că mă vei aduce la moarte și la casa rânduită pentru toți cei vii.

for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

24 Totuși el nu își va întinde mâna spre mormânt, deși ei strigă la nimicirea lui.

Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?

25 Nu am plâns pentru cel ce era în necaz? Nu a fost sufletul meu întristat pentru cel sărac?

Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?

26 Când căutam binele, atunci răul a venit; și când am așteptat lumina, a venit întunericul.

For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.

27 Adâncurile mele fierbeau și nu se odihneau; zilele necazului mă întâmpinau.

Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.

28 Umblam jelind, fără soare; m-am ridicat în picioare și am strigat în adunare.

Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.

29 Sunt frate dragonilor și însoțitor bufnițelor.

Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.

30 Pielea mi se înnegrește pe mine și oasele mi se ard de arșiță.

Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.

31 Harpa de asemenea mi s-a prefăcut în jelire și instrumentul meu de suflat în vocea celor ce plâng.

Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.