Jó 30
1 “Mas agora, aqueles que são mais jovens do que eu me ridicularizaram, cujos pais eu considerava indignos de colocar com meus cães de ovelha.
Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
2 De que me serve a força de suas mãos? homens em que a idade madura pereceu?
Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
3 They são gafanhotos da falta e da fome. Eles roem o solo seco, no meio da escuridão do desperdício e da desolação.
De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
4 Eles depenam ervas salinas junto aos arbustos. As raízes da árvore da vassoura são seu alimento.
de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
5 Eles são expulsos do meio dos homens. Choram atrás deles como depois de um ladrão,
Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
6 so que eles vivem em vales assustadores, e em buracos da terra e das rochas.
I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
7 Eles se vangloriam entre os arbustos. Elas são reunidas sob as urtigas.
Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
8 Eles são filhos de tolos, sim, filhos de homens maus. Eles foram açoitados para fora da terra.
barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
9 “Agora me tornei a canção deles. Sim, eu sou uma palavra de ordem para eles.
Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
10 Eles me abominam, eles se distanciam de mim, e não hesite em cuspir na minha cara.
De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
11 Pois ele desatou seu cordão, e me afligiu; e eles se livraram da contenção diante de mim.
for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
12 À minha direita, levante a multidão. Eles empurram meus pés para o lado. Eles lançam seus caminhos de destruição contra mim.
Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
13 Eles estragam meu caminho. Eles promovem minha destruição sem a ajuda de ninguém.
De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
14 Como através de uma ampla brecha, eles vêm. Eles se enrolam em meio à ruína.
Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
15 Os terroristas se voltaram contra mim. Eles perseguem minha honra como o vento. Meu bem-estar faleceu como uma nuvem.
Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
16 “Agora minha alma está derramada dentro de mim. Os dias de aflição se apoderaram de mim.
Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
17 Na estação noturna meus ossos são trespassados em mim, e as dores que me roem não descansam.
Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
18 Minha peça de vestuário está desfigurada por uma grande força. Me prende como o colarinho da minha túnica.
Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
19 Ele me lançou na lama. Eu me tornei como poeira e cinzas.
Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
20 Eu choro para você, e você não me responde. Eu me levanto e você me olha de frente.
Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
21 Você se tornou cruel para mim. Com o poder de sua mão, você me persegue.
Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
22 Você me levanta até o vento e me leva com ele. Você me dissolve na tempestade.
Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
23 Pois eu sei que você me trará à morte, para a casa designada para todos os habitantes.
for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
24 “Entretanto, não se estende uma mão em sua queda? Ou em sua calamidade, portanto, clamando por ajuda?
Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
25 Eu não chorei por ele que estava em apuros? Minha alma não ficou de luto pelos necessitados?
Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
26 Quando procurei o bem, então veio o mal. Quando esperei pela luz, veio a escuridão.
For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
27 Meu coração está perturbado, e não descansa. Dias de aflição vieram sobre mim.
Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
28 Vou de luto sem o sol. Eu me levanto na assembléia e clamo por ajuda.
Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
29 Sou um irmão de chacais, e um companheiro de avestruzes.
Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
30 Minha pele cresce preta e se descasca de mim. Meus ossos estão queimados com o calor.
Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
31 Por isso, minha harpa se transformou em luto, e meu cachimbo na voz daqueles que choram.
Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
