Jó 7
1 Por acaso o ser humano não tem um trabalho duro sobre a terra, e não são seus dias como os dias de um assalariado?
Ja, mannen hev ein strid på jordi; hans dagar gjeng som leigedagar.
2 Como o servo suspira pela sombra, e como o assalariado espera por seu pagamento,
Som trælen lengtar etter skugge, og leigekar på løni ventar,
3 Assim também me deram por herança meses inúteis, e me prepararam noites de sofrimento.
so fekk eg månader av vonbrot og næter fulle utav møda.
4 Quando eu me deito, pergunto: Quando me levantarei? Mas a noite se prolonga, e me canso de me virar [na cama] até o amanhecer.
Eg segjer når eg gjeng til kvile: «Når skal eg atter standa upp?» Og kvelden vert so lang, so lang: Eg ligg uroleg alt til dagsprett.
5 Minha carne está coberta de vermes e de crostas de pó; meu pele está rachada e horrível.
Og makk og sår min likam dekkjer, og hudi skorpnar og bryt upp att.
6 Meus dias são mais rápidos que a lançadeira do tecelão, e perecem sem esperança.
Mi tid fer snøggar’ enn ein skutel, og ho kverv utan nokor von.
7 Lembra-te que minha vida é um sopro; meus olhos não voltarão a ver o bem.
Hugs på: mitt liv er som ein pust; mitt auga ser’kje lukka meir.
8 Os olhos dos que me veem não me verão mais; teus olhos estarão sobre mim, porém deixarei de existir.
Snart er eg løynd for alle augo; du fåfengt stirer etter meg.
Som skyi framum fer og kverv, so ingen att frå helheim vender, (Sheol h7585)
10 Nunca mais voltará à sua casa, nem seu lugar o conhecerá.
snur ei attende til sitt hus; hans heimstad kjenner han’kje meir.
11 Por isso eu não calarei minha boca; falarei na angústia do meu espírito, e me queixarei na amargura de minha alma.
Difor vil’kje munnen stagga, men tala i min djupe hugverk og klaga i mi sjælenaud.
12 Por acaso sou eu o mar, ou um monstro marinho, para que me ponhas guarda?
Er eg eit hav, er eg ein drake, med di du vaktar so på meg?
13 Quando eu digo: Minha cama me consolará; meu leito aliviará minhas queixa,
Eg tenkjer: «Lægjet skal meg lindra, og sengi letta suti mi» -
14 Então tu me espantas com sonhos, e me assombras com visões.
då skræmer du meg upp med draumar, og støkkjer meg med ville syner,
15 Por isso minha alma preferia a asfixia [e] a morte, mais que meus ossos.
so at eg heller ville kjøvast, ja døy, enn vera slik ei beingrind.
16 Odeio [a minha vida]; não viverei para sempre; deixa-me, pois que meus dias são inúteis.
D’er nok! Eg liver ikkje æveleg; Haldt upp! Mitt liv er som ein pust.
17 O que é o ser humano, para que tanto o estimes, e ponhas sobre ele teu coração,
Kva er ein mann, at du han vyrder og retter tanken din på honom,
18 E o visites a cada manhã, e a cada momento o proves?
heimsøkjer honom kvar ein morgon, ransakar honom kvar ei stund?
19 Até quando não me deixarás, nem me liberarás até que eu engula minha saliva?
Når tek du frå meg auga ditt? Meg slepper med eg svelgjar råken?
20 Se pequei, o eu que te fiz, ó Guarda dos homens? Por que me fizeste de alvo de dardos, para que eu seja pesado para mim mesmo?
Hev eg gjort synd, kva gjer eg deg, du som på mannen vaktar stødt? Kvi hev du meg til skiva valt? So eg hev vorte meg ei byrd?
21 E por que não perdoas minha transgressão, e tiras minha maldade? Porque agora dormirei no pó, e me buscarás de manhã, porém não mais existirei.
Kvi gjev du ikkje syndi til? Kvi ansar du på mine brot? No sig eg snart i moldi ned; og leitar du, so er eg burte.»
