< Jó 30 >
1 Porém agora riem de mim os mais jovens do que eu, cujos pais eu havia desdenhado até de os pôr com os cães de meu rebanho.
Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.
2 De que também me serviria força de suas mãos, nos quais o vigor já pereceu?
Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;
3 Por causa da pobreza e da fome andavam sós; roem na terra seca, no lugar desolado e deserto em trevas.
Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,
4 Que colhiam malvas entre os arbustos, e seu alimento eram as raízes dos zimbros.
og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.
5 Do meio [das pessoas] eram expulsos, e gritavam contra eles, como a um ladrão.
Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.
6 Habitavam nos barrancos dos ribeiros secos, nos buracos da terra, e nas rochas.
Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;
7 Bramavam entre os arbustos, e se ajuntavam debaixo das urtigas.
og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;
8 Eram filhos de tolos, filhos sem nome, e expulsos de [sua] terra.
ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.
9 Porém agora sirvo-lhes de chacota, e sou para eles um provérbio de escárnio.
No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.
10 Eles me abominam [e] se afastam de mim; porém não hesitam em cuspir no meu rosto.
Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.
11 Pois [Deus] desatou minha corda, e me oprimiu; por isso tiraram [de si] todo constrangimento perante meu rosto.
Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.
12 À direita os jovens se levantam; empurram meus pés, e preparam contra mim seus caminhos de destruição.
Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.
13 Destroem meu caminho, e promovem minha miséria, sem necessitarem que alguém os ajude.
Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.
14 Eles vêm [contra mim] como que por uma brecha larga, [e] revolvem-se entre a desolação.
Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.
15 Pavores se voltam contra mim; perseguem minha honra como o vento, e como nuvem passou minha prosperidade.
Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.
16 Por isso agora minha alma se derrama em mim; dias de aflição têm me tomado.
No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.
17 De noite meus ossos se furam em mim, e meus pulsos não descansam.
Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.
18 Por grande força [de Deus] minha roupa está estragada; ele me prendeu como a gola de minha roupa.
Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.
19 Lançou-me na lama, e fiquei semelhante ao pó e à cinza.
Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.
20 Clamo a ti, porém tu não me respondes; eu fico de pé, porém tu ficas [apenas] olhando para mim.
Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.
21 Tu te tornaste cruel para comigo; com a força de tua mão tu me atacas.
Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.
22 Levantas-me sobre o vento, [e] me fazes cavalgar [sobre ele]; e dissolves o meu ser.
Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.
23 Porque eu sei que me levarás à morte; e à casa determinada a todos os viventes.
Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.
24 Porém não se estende a mão para quem está em ruínas, quando clamam em sua opressão?
Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?
25 Por acaso eu não chorei pelo que estava em dificuldade, [e] minha alma não se angustiou pelo necessitado?
Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?
26 Quando eu esperava o bem, então veio o mal; quando eu esperava a luz, veio a escuridão.
Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.
27 Minhas entranhas fervem, e não se aquietam; dias de aflição me confrontam.
Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.
28 Ando escurecido, mas não pelo sol; levanto-me na congregação, e clamo por socorro.
Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.
29 Tornei-me irmão dos chacais, e companheiro dos avestruzes.
Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.
30 Minha pele se escureceu sobre mim, e meus ossos se inflamam de febre.
Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.
31 Por isso minha harpa passou a ser para lamentação, e minha flauta para vozes dos que choram.
Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.