< Jó 29 >

1 E Jó continuou a falar seu discurso, dizendo:
Då heldt Job fram med talen sin og sagde:
2 Ah quem me dera que fosse como nos meses passados! Como nos dias em que Deus me guardava!
«Å, var eg som i fordums måna’r, som den gong Gud mi verja var,
3 Quando ele fazia brilhar sua lâmpada sobre minha cabeça, e eu com sua luz caminhava pelas trevas,
då yver meg hans lampa skein, som lyste meg i myrkret fram,
4 Como era nos dias de minha juventude, quando a amizade de Deus estava sobre minha tenda;
slik som eg var i mogne manndom, då Gud var ven i huset mitt,
5 Quando o Todo-Poderoso ainda estava comigo, meus filhos ao redor de mim;
då Allvald endå med meg var, og mine born eg kring meg såg,
6 Quando eu lavava meus passos com manteiga, e da rocha me corriam ribeiros de azeite!
då eg i fløyte foten tvådde, og olje rann av fjellet nær meg,
7 Quando eu saía para a porta da cidade, [e] na praça preparava minha cadeira,
då eg til porten steig i byen, og sessen min på torget tok!
8 Os rapazes me viam, e abriam caminho; e os idosos se levantavam, e ficavam em pé;
Ungdomen såg meg, løynde seg; dei gamle reiste seg og stod;
9 Os príncipes se detinham de falar, e punham a mão sobre a sua boca;
hovdingar stogga midt i talen og lagde handi på sin munn;
10 A voz dos líderes se calava, e suas línguas se apegavam a céu da boca;
og røysti tagna hjå dei gjæve, og tunga seg til gomen kleimde;
11 O ouvido que me ouvia me considerava bem-aventurado, e o olho que me via dava bom testemunho de mim.
dei som meg høyrde, sælka meg, og dei som såg meg, vitna for meg.
12 Porque eu livrava ao pobre que clamava, e ao órfão que não tinha quem o ajudasse.
Eg berga arming når han ropa, og farlaus som var utan hjelp;
13 A bênção do que estava a ponto de morrer vinha sobre mim; e eu fazia o coração da viúva ter grande alegria.
velsigning fekk eg frå forkomne, og enkjor fekk eg til å jubla.
14 Vestia-me de justiça, e ela me envolvia; e meu juízo era como um manto e um turbante.
Rettferd var min, eg hennar bunad; rett var mi kappa og mi kruna.
15 Eu era olhos para o cego, e pés para o manco.
Eg for den blinde auga var, og føter var eg for den halte.
16 Aos necessitados eu era pai; e a causa que eu não sabia, investigava com empenho.
Ein far eg var for fatigfolk; eg for ukjende saki granska.
17 E quebrava os queixos do perverso, e de seus dentes tirava a presa.
På brotsmann tennerne eg knekte, reiv fengdi utor gapet hans.
18 E eu dizia: Em meu ninho expirarei, e multiplicarei [meus] dias como areia.
Eg sagde: «I reiret skal eg døy, med dagar talrike som sand.
19 Minha raiz se estendia junto às águas, e o orvalho ficava de noite em meus ramos.
Til roti mi skal vatnet trengja, dogg bu ved natt på greini mi;
20 Minha honra se renovava em mim, e meu arco se revigorava em minha mão.
mi æra held seg frisk hjå meg, bogen vert ny handi mi.»
21 Ouviam-me, e esperavam; e se calavam ao meu conselho.
Dei høyrde ventande på meg, og lydde stilt på rådi mi.
22 Depois de minha palavra nada replicavam, e minhas razões gotejavam sobre eles.
Og ikkje la dei mot mitt ord, min tale draup ned yver deim.
23 Pois esperavam por mim como pela chuva, e abriam sua boca como para a chuva tardia.
På meg dei bia som på regn, ja, som vårregn opna munnen.
24 Se eu me ria com eles, não acreditavam; e não desfaziam a luz de meu rosto.
Eg smilte til mismodige, mitt andlit fekk dei ikkje myrkt.
25 Eu escolhia o caminho para eles, e me sentava à cabeceira; e habitava como rei entre as tropas, como o consolador dos que choram.
Når eg deim vitja, sat eg fremst, sat som ein konge i sin herflokk, lik ein som trøystar syrgjande.

< Jó 29 >