Jó 14
1 O homem, nascido de mulher, é curto de dias, e farto de inquietação;
Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.
2 Ele sai como uma flor, e é cortado; foge como a sombra, e não permanece.
Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.
3 Contudo sobre este abres teus olhos, e me trazes a juízo contigo.
Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!
4 Quem tirará algo puro do imundo? Ninguém.
Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!
5 Visto que seus dias já estão determinados, e contigo está o número de seus meses, tu lhe puseste limites, [dos quais] ele não passará.
Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,
6 Desvia-te dele, para que ele tenha repouso; até que, como o empregado, complete seu dia.
så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!
7 Porque há [ainda] alguma esperança para a árvore que, se cortada, ainda se renove, e seus renovos não cessem.
For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;
8 Ainda que sua raiz se envelheça na terra, e seu tronco morra no solo,
om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,
9 Ao cheiro das águas ela brotará, e dará ramos como uma planta nova.
så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.
10 Porém o homem morre, e se abate; depois de expirar, onde ele está?
Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?
11 As águas se vão do lago, e o rio se esgota, e se seca.
Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,
12 Assim o homem se deita, e não se levanta; até que não haja mais céus, eles não despertarão, nem se erguerão de seu sono.
så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.
13 Ah, se tu me escondesses no Xeol, e me ocultasses até que a tua ira passasse, se me pusesses um limite de tempo, e te lembrasses de mim! (Sheol h7585)
Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu! (Sheol h7585)
14 Se o homem morrer, voltará a viver? Todos os dias de meu combate esperarei, até que venha minha dispensa.
Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;
15 Tu [me] chamarás, e eu te responderei; e te afeiçoarás à obra de tuas mãos.
du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.
16 Pois então tu contarias meus passos, e não ficarias vigiando meu pecado.
Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.
17 Minha transgressão estaria selada numa bolsa, e tu encobririas minhas perversidades.
Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.
18 E assim como a montanha cai e é destruída, e a rocha muda de seu lugar,
Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,
19 E a água desgasta as pedras, e as enxurradas levam o pó da terra, assim também tu fazes perecer a esperança do homem.
som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;
20 Sempre prevaleces contra ele, e ele passa; tu mudas o aspecto de seu rosto, e o despedes.
du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.
21 Se seus filhos vierem a ter honra, ele não saberá; se forem humilhados, ele não perceberá.
Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.
22 Ele apenas sente as dores em sua própria carne, e lamenta por sua própria alma.
Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.
