Eclesiastes 1
1 Palavras do Pregador, filho de Davi, rei em Jerusalém.
Ord av Preikaren, son åt David, konge i Jerusalem.
2 Futilidade das futilidades! - diz o Pregador - futilidade das futilidades! Tudo é fútil!
Fåfengt, fåfengt! segjer Preikaren, fåfengt, fåfengt! Alt er fåfengt.
3 Que proveito tem o homem de todo o seu trabalho que ele trabalha abaixo do sol?
Kva vinning hev mannen av alt si møda som han møder seg med under soli?
4 Geração vai, e geração vem; porém a terra permanece para sempre.
Ætt gjeng, og ætt kjem, medan jordi æveleg stend.
5 O sol nasce, e o sol se põe; e se apressa ao seu lugar onde nasceu.
Og soli renn, og soli glar, og ho skundar seg att til staden sin der som ho plar renna.
6 O vento vai ao sul, e rodeia para o norte; continuamente o vento vai rodeando e voltando aos lugares onde circulou.
Vinden gjeng imot sud og snur seg mot nord, han snur seg og snur seg og kjem attende til kringlaupet sitt.
7 Todos os rios vão para o mar, e contudo o mar não se enche; ao lugar onde os ribeiros correm, para ali eles voltam a correr.
Alle elvar renn ut i havet, men havet vert ikkje fullt, dit som elvarne fyrr hev runne, held dei alltid på å renna.
8 Todas [estas] coisas são [tão] cansativas, que ninguém consegue descrever; os olhos não ficam satisfeitos de ver, nem os ouvidos se enchem de ouvir.
Allting strevar so ingen det ut kann segja, ikkje vert auga mett av å sjå, og ikkje vert øyra fyllt av å høyra.
9 O que foi, isso será; e o que se fez, isso será feito; de modo que nada há de novo abaixo do sol.
Det som hev vore, er det som skal vera, og det som hev hendt, er det som skal henda; det finst inkje nytt under soli.
10 Existe algo que se possa dizer: Vê isto, que é novo? Isso já existia nos tempos passados, que foram antes de nós.
Skulde dei segja um noko: «Sjå, dette er nytt!» - so hev det longe vore til i fordums tider som var fyre oss.
11 Não há lembrança das coisas que já aconteceram; e das coisas que vão acontecer, também delas não haverá lembrança entre aqueles que vierem depois.
Me hev inkje minne um deim som fyrr hev livt, og dei som sidan skal koma, vil ikkje heller liva i minnet hjå deim som etterpå kjem.
12 Eu o Pregador, me tornei rei sobre Israel em Jerusalém.
Eg, Preikaren, var konge yver Israel i Jerusalem.
13 E dei meu coração a investigar e pesquisar com sabedoria sobre tudo o que acontece abaixo do céu; esta cansativa ocupação Deus deu aos filhos dos homens, para que nela fossem forçados.
Eg lagde hugen på å granska og å ransaka med visdom alt det som hender under himmelen. Det er ei leid plåga som Gud hev gjeve mannsborni å plågast med.
14 Vi todas as obras que são feitas abaixo do sol, e eis que tudo é futilidade e aflição de espírito.
Eg såg på alt det som hender under soli, og so var det fåfengt alt i hop og jag etter vind.
15 O que é torto não pode ser endireitado; o que está em falta não pode ser contado.
Det bogne kann ikkje beinkast, og det vantande kann ikkje reknast.
16 Eu falei ao meu coração, dizendo: Eis que eu me tornei grande, e aumentei em sabedoria, sobre todos os que tinham sido antes de mim em Jerusalém; e meu coração experimentou uma abundância de sabedoria e conhecimento.
Eg tenkte med meg sjølv: «Sjå no hev eg vunne meg større og rikare visdom enn alle dei som hev rådt yver Jerusalem fyre meg, og hjarta mitt hev set visdom og kunnskap i rikt mål.»
17 E dei meu coração para entender sabedoria, e para entender loucuras e tolices; e percebi que também isto era aflição.
Eg lagde hugen på å skyna visdomen og skyna vitløysa og dårskap. Men eg skyna at det var jag etter vind det og.
18 Porque na muita sabedoria há muito aborrecimento, e aquele que aumenta em conhecimento aumenta em angústia.
For med mykje visdom du mykje gremmest, og aukar du kunnskap, so aukar du kvida.
