Salmos 10

1 Porque estás ao longe, Senhor? Porque te escondes nos tempos de angústia?

Herre, kvi stend du so langt undan, held deg løynd dei tider me er i trengd?

2 Os ímpios na sua arrogância perseguem furiosamente o miserável; sejam apanhados nas ciladas que maquinaram.

Ved ovmodet hjå dei ugudlege illhugast den arme; lat deim vert fanga i dei meinråder dei hev tenkt upp!

3 Porque o ímpio glória-se do desejo da sua alma; bendiz ao avarento, e blasfema do Senhor.

For den ugudlege rosar det hans sjæl lyster, og den vinnekjære byd farvel og spottar Herren.

4 Pela altivez do seu rosto o ímpio não busca a Deus: todas as suas cogitações são que não há Deus

Den ugudlege set nosi høgt og segjer: «Han heimsøkjer ikkje. Det er ingen Gud til!» det er alle hans tankar.

5 Os seus caminhos atormentam sempre: os teus juízos estão longe da vista dele em grande altura, e despreza aos seus inimigos.

Hans vegar lukkast alle tider; langt burte frå honom i det høge er dine domar; alle sine motstandarar - deim blæs han åt.

6 Diz em seu coração: Não serei comovido, porque nunca me verei na adversidade.

Han segjer i sitt hjarta: «Eg skal ikkje verta rikka, frå ættled til ættled kjem eg ikkje i ulukka.»

7 A sua boca está cheia de imprecações, de enganos e de astúcia; debaixo da sua língua há moléstia e maldade.

Hans munn er full av forbanning og av svik og vald; under hans tunga er tjon og ulukka.

8 Põe-se nas emboscadas das aldeias; nos lugares ocultos mata ao inocente; os seus olhos estão ocultamente fitos contra o pobre.

Han ligg på lur ved gardarne, på løynlege stader myrder han den uskuldige, hans augo spæjar etter den verjelause.

9 Arma ciladas no esconderijo, como o leão no seu covil; arma ciladas para roubar ao miserável; rouba ao miserável, trazendo-o na sua rede.

Han lurer i løyne som løva i si kjørr, han lurer etter å gripa den arme; han grip den arme, med di han dreg honom i sitt garn.

10 Encolhe-se, abaixa-se, para que os pobres caiam em suas fortes garras.

Han luter seg, duvar seg ned, og dei verjelause fell for hans sterke klør.

11 Diz em seu coração: Deus esqueceu-se, cobriu o seu rosto, e nunca o verá.

Han segjer i sitt hjarta: «Gud hev gløymt det, han hev løynt sitt andlit, han ser det aldri.»

12 Levanta-te, Senhor: oh! Deus, levanta a tua mão; não te esqueças dos miseráveis.

Statt upp, Herre! Gud, lyft upp di hand, gløym ikkje dei arme!

13 Porque blasfema o ímpio de Deus? dizendo no seu coração: Tu não o esquadrinharás?

Kvi skal den ugudlege vanvyrda Gud og segja i sitt hjarta: «Du heimsøkjer ikkje?»

14 Tu o viste, porque atentas para o trabalho e enfado, para o entregar em tuas mãos; a ti o pobre se encomenda, tu és o auxílio do órfão.

Du hev set det; for du skodar naud og hjartesorg til å leggja deim i di hand; til deg yvergjev den verjelause si sak, du er ein hjelpar for dei farlause.

15 Quebra o braço do ímpio e malvado; busca a sua impiedade, até que nenhuma encontres.

Slå armen sund på den ugudlege, og den vonde - heimsøk hans gudløysa, so du ikkje finn honom meir!

16 O Senhor é Rei eterno; da sua terra perecerão os gentios.

Herren er konge æveleg og alltid heidningarne er øydde ut or hans land.

17 Senhor, tu ouviste os desejos dos mansos; confortarás os seus corações; os teus ouvidos estarão abertos para eles;

Herre, du hev høyrt ynskjet frå dei arme, du styrkjer deira hjarta, du vender øyra ditt til,

18 Para fazer justiça ao órfão e ao oprimido, afim de que o homem da terra não prosiga mais em usar da violência.

so du gjev den farlause og nedtyngde sin rett. Ikkje lenger skal menneskjet som er av jordi halda fram med å skræma.