Jó 4
1 Então respondeu Eliphaz o temanita, e disse:
Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
2 Se intentarmos falar-te, enfadar-te-ás? mas quem poderia conter as palavras?
Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?
3 Eis que ensinaste a muitos, e esforçaste as mãos fracas.
Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;
4 As tuas palavras levantaram os que tropeçavam e os joelhos desfalecentes fortificaste.
dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.
5 Mas agora a ti te vem, e te enfadas: e, tocando-te a ti, te perturbas.
Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.
6 Porventura não era o teu temor de Deus a tua confiança, e a tua esperança a sinceridade dos teus caminhos?
Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?
7 Lembra-te agora qual é o inocente que jamais perecesse? e onde foram os sinceros destruídos?
Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?
8 Como eu tenho visto, os que lavram iniquidade, e semeam trabalho segam o mesmo.
Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.
9 Com o bafo de Deus perecem; e com o assopro da sua ira se consomem.
De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.
10 O bramido do leão, e a voz do leão feroz, e os dentes dos leõezinhos se quebrantam.
Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.
11 Perece o leão velho, porque não há preza; e os filhos da leoa andam esparzidos.
Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.
12 Uma palavra se me disse em segredo; e os meus ouvidos perceberam um sussurro dela.
Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,
13 Entre imaginações de visões da noite, quando cai sobre os homens o sono profundo;
under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.
14 Sobreveiu-me o espanto e o tremor, e todos os meus ossos estremeceram.
Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.
15 Então um espírito passou por diante de mim; fêz-me arrepiar os cabelos da minha carne;
Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.
16 Parou ele, porém não conheci a sua feição; um vulto estava diante dos meus olhos: e, calando-me, ouvi uma voz que dizia:
Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:
17 Seria porventura o homem mais justo do que Deus? seria porventura o varão mais puro do que o seu criador?
Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?
18 Eis que nos seus servos não confiaria, e aos seus anjos imputaria loucura:
Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil,
19 Quanto menos naqueles que habitam em casas de lodo, cujo fundamento está no pó, e são machucados como a traça!
hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.
20 Desde a manhã até à tarde são despedaçados: e eternamente perecem sem que disso se faça caso.
Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.
21 Porventura se não passa com eles a sua excelência? morrem, porém sem sabedoria.
Blir ikke teltsnoren dradd ut hos dem? De dør, men ikke i visdom.
