Jó 39
1 Sabes tu o tempo em que as cabras montezes parem? ou consideraste as dores das cervas?
Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?
2 Contarás os meses que cumprem? ou sabes o tempo do seu parto?
Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?
3 Quando se encurvam, produzem seus filhos, e lançam de si as suas dores.
De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.
4 Seus filhos enrijam, crescem com o trigo: saem, e nunca mais tornam a elas.
Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.
5 Quem despediu livre o jumento montez? e quem soltou as prisões ao jumento bravo?
Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,
6 Ao qual dei o ermo por casa, e a terra salgada por suas moradas.
det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?
7 Ri-se do arroido da cidade: não ouve os muitos gritos do exator.
Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.
8 O que descobre nos montes é o seu pasto, e anda buscando tudo que está verde.
Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.
9 Ou, querer-te-á servir o unicórnio? ou ficará na tua cavalariça?
Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?
10 Ou amarrarás o unicórnio com a sua corda no rego? ou estorroará após ti os vales?
Kan du binde villoksen med rep til furen? Vil den harve dalene efter dig?
11 Ou confiarás nele, por ser grande a sua força? ou deixarás a seu cargo o teu trabalho?
Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?
12 Ou fiarás dele que te torne o que semeaste e o recolherá na tua eira?
Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?
13 Vem de ti as alegres asas dos pavões, que tem penas de cegonha e da águia?
Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?
14 A qual deixa os seus ovos na terra, e os aquenta no pó.
Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,
15 E se esquece de que algum pé os pise, ou os animais do campo os calquem.
og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.
16 Endurece-se para com seus filhos, como se não fossem seus: debalde é seu trabalho, porquanto está sem temor.
Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.
17 Porque Deus a privou de sabedoria, e não lhe repartiu entendimento.
For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.
18 A seu tempo se levanta ao alto: ri-se do cavalo, e do que vai montado nele.
Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.
19 Ou darás tu força ao cavalo? ou vestirás o seu pescoço com trovão?
Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?
20 Ou espanta-lo-ás, como ao gafanhoto? terrível é o fogoso respirar das suas ventas.
Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.
21 Escarva a terra, e folga na sua força, e sai ao encontro dos armados.
Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.
22 Ri-se do temor, e não se espanta, e não torna atráz por causa da espada.
Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.
23 Contra ele rangem a aljava, o ferro flamante da lança e do dardo.
Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.
24 Sacudindo-se, e removendo-se, escarva a terra, e não faz caso do som da buzina.
Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.
25 Na fúria do som das buzinas diz: Eia! e de longe cheira a guerra, e o trovão dos príncipes, e o alarido.
Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.
26 Ou vôa o gavião pela tua inteligência, e estende as suas asas para o sul?
Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?
27 Ou se remonta a águia ao teu mandado, e põe no alto o seu ninho?
Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?
28 Nas penhas mora e habita: no cume das penhas, e nos lugares seguros.
Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.
29 Desde ali descobre a preza: seus olhos a avistam desde longe.
Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.
30 E seus filhos chupam o sangue, e onde há mortos ai está.
Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.
