Jó 32
1 Então aqueles três homens cessaram de responder a Job; porque era justo aos seus próprios olhos.
Dei tri mennerne svara ikkje Job meir, av di han heldt seg sjølv for rettferdig.
2 E acendeu-se a ira de Elihu, filho de Baracheel o buzita, da família de Ram: contra Job se acendeu a sua ira, porque se justificava a si mesmo, mais do que a Deus.
Men då loga harmen upp hjå Elihu, son åt Barak’el, buziten, av Rams-ætti. Han vart harm på Job, av di han heldt seg sjølv rettferdigare enn Gud.
3 Também a sua ira se acendeu contra os seus três amigos: porque, não achando que responder, todavia condenavam a Job.
Han harmast og på dei tri venerne, av di dei ikkje kunde finna noko svar, og endå dømde Job skuldig.
4 Elihu porém esperou que Job falasse; porquanto tinham mais idade do que ele.
For Elihu hadde venta med å tala til Job, av di dei andre var eldre enn han;
5 Vendo pois Elihu que já não havia resposta na boca daqueles três homens, a sua ira se acendeu.
men då Elihu såg at dei tri mennerne ikkje hadde noko å svara, vart han brennande harm.
6 E respondeu Elihu, filho de Baracheel o buzita, e disse: Eu sou de menos idade, e vós sois idosos; receei-me e temi de vos declarar a minha opinião.
Og Elihu, son åt Barak’el, buziten, tok til ords og sagde: «Ung er eg etter år å rekna; de derimot er gamle menn. Difor eg blygdest og var rædd å segja til dykk det eg veit.
7 Dizia eu: falem os dias, e a multidão doa anos ensine a sabedoria.
Eg tenkte: «Åri tala lyt og alderen forkynna visdom.»
8 Na verdade, há um espírito no homem, e a inspiração do Todo-poderoso os faz entendidos.
Nei, ånd lyt til hjå menneski; og Allvalds ande gjev deim vit.
9 Os grandes não são os sábios, nem os velhos entendem juízo.
Dei gamle er’kje alltid vise, kvithærde veit’kje stødt det rette.
10 Pelo que digo: dai-me ouvidos, e também eu declararei a minha opinião.
Difor eg segjer: Høyr på meg; eg vil og segja det eg veit.
11 Eis que aguardei as vossas palavras, e dei ouvidos às vossas considerações, até que buscasseis razões.
Eg venta hev på dykkar ord og lydde vel på dykkar lærdom, alt med de leita etter ord.
12 Atentando pois para vós, eis que nenhum de vós há que possa convencer a Job, nem que responda às suas razões:
Og eg gav nøgje agt på dykk, men ingen sagde Job imot, ingen av dykk gav honom svar.
13 Para que não digais: Achamos a sabedoria; Deus o derribou, e não homem algum.
Seg ikkje: «Visdom der me fann; Gud slå han ned, folk kann det ikkje.»
14 Ora ele não dirigiu contra mim palavra alguma, nem lhe responderei com as vossas palavras.
Han hev’kje tala imot meg, og ei med dykkar ord eg svarar.
15 Estão pasmados, não respondem mais, faltam-lhes as palavras.
Dei er forstøkte, svarar ikkje, dei vantar ord å føra fram.
16 Esperei pois, porém não falam: porque já pararam, e não respondem mais.
Treng eg vel venta når dei tegjer og stend der reint forutan svar?
17 Também eu responderei pela minha parte: também eu declararei a minha opinião.
Eg vil og svara, eg for meg, eg vil og segja det eg veit.
18 Porque estou cheio de palavras, e aperta-me o espírito do meu ventre.
For eg er full av ord til svars; i bringa sprengjer åndi på.
19 Eis que o meu ventre é como o mosto, sem respiradouro, e virá a arrebentar, como odres novos.
Mitt indre er som innstengd vin, lik nye vinhit vil det sprengjast.
20 Falarei, e respirarei: abrirei os meus lábios, e responderei.
Eg tala vil so eg fær luft, vil opna lipporne og svara.
21 Oxalá eu não faça acepção de pessoas, nem use de sobrenomes com o homem!
Eg ikkje tek parti for nokon og smeikjer ei for nokor mann;
22 Porque não sei usar de sobrenomes: em breve me levaria o meu criador.
å smeikja kann eg ikkje med; min skapar elles burt meg reiv.
