Jó 30

1 Porém agora se riem de mim os de menos idade do que eu, cujos pais eu teria desdenhado de pôr com os cães do meu rebanho.

Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.

2 De que também me serviria a força das suas mãos? já de velhice se tinham esgotado neles.

Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?

3 De míngua e fome andavam sós, e recolhiam-se para os lugares secos, tenebrosos, assolados e desertos.

De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;

4 Apanhavam malvas junto aos arbustos, e o seu mantimento eram as raízes dos zimbros.

de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.

5 Do meio dos homens foram expulsos, e gritavam contra eles, como contra o ladrão:

Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.

6 Para habitarem nos barrancos dos vales, e nas cavernas da terra e das rochas.

I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.

7 Bramavam entre os arbustos, e ajuntavam-se debaixo das ortigas.

Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,

8 Eram filhos de doidos, e filhos de gente sem nome, e da terra foram expulsos.

barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.

9 Porém agora sou a sua canção, e lhes sirvo de rifão.

Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.

10 Abominam-me, e fogem para longe de mim, e do meu rosto não reteem o seu escarro.

De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;

11 Porque Deus desatou o meu cordão, e me oprimiu, pelo que sacudiram de si o freio perante o meu rosto.

for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.

12 Á direita se levantam os moços; empurram os meus pés, e preparam contra mim os seus caminhos de destruição.

Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.

13 Desbarataram-me o meu caminho: promovem a minha miséria: não tem ajudador.

De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.

14 Veem contra mim como por uma grande brecha, e revolvem-se entre a assolação.

Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.

15 Sobrevieram-me pavores; como vento perseguem a minha honra, e como nuvem passou a minha felicidade.

Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.

16 E agora derrama-se em mim a minha alma: os dias da aflição se apoderaram de mim.

Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.

17 De noite se me traspassam os meus ossos, e os pulsos das minhas veias não descançam.

Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.

18 Pela grandeza da força das dores se demudou o meu vestido, e ele como o cabeção da minha túnica me cinge.

Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.

19 Lançou-me na lama, e fiquei semelhante ao pó e à cinza.

Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.

20 Clamo a ti, porém tu não me respondes: estou em pé, porém para mim não atentas.

Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.

21 Tornaste-te a ser cruel contra mim: com a força da tua mão resistes violentamente.

Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.

22 Levantas-me sobre o vento, fazes-me cavalgar sobre ele, e derretes-me o ser.

Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;

23 Porque eu sei que me levarás à morte e à casa do ajuntamento determinado a todos os viventes.

for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

24 Porém não estenderá a mão para o montão de terra, se houve clamor neles contra mim na sua desventura.

Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?

25 Porventura, não chorei sobre aquele que estava aflito? ou não se angustiou a minha alma pelo necessitado?

Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?

26 Todavia aguardando eu o bem, então me veio o mal, e esperando eu a luz, veio a escuridão.

For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.

27 As minhas entranhas ferveram e não estão quietas: os dias da aflição me surpreenderam.

Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.

28 Denegrido ando, porém não do sol, e, levantando-me na congregação, clamo por socorro.

Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.

29 Irmão me fiz dos dragões, e companheiro dos avestruzes.

Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.

30 Enegreceu-se a minha pele sobre mim, e os meus ossos estão queimados do calor.

Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.

31 Pelo que se trocou a minha harmonia em lamentação, e o meu órgão em voz dos que choram.

Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.