Jó 29
1 E proseguiu Job em proferir o seu dito, e disse:
Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
2 Ah! quem me dera ser como eu fui nos meses passados! como nos dias em que Deus me guardava!
Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
3 Quando fazia resplandecer a sua candeia sobre a minha cabeça e quando eu pela sua luz caminhava pelas trevas:
da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
4 Como era nos dias da minha mocidade, quando o segredo de Deus estava sobre a minha tenda:
slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
5 Quando o Todo-poderoso ainda estava comigo, e os meus meninos em redor de mim.
da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
6 Quando lavava os meus passos na manteiga, e da rocha me corriam ribeiros de azeite:
da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
7 Quando saía a porta pela cidade, e na praça fazia preparar a minha cadeira:
Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
8 Os moços me viam, e se escondiam, e até os idosos se levantavam e se punham em pé:
da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
9 Os príncipes continham as suas palavras, e punham a mão sobre a sua boca:
høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
10 A voz dos chefes se escondia: e a sua língua se pegava ao seu paladar:
de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
11 Ouvindo-me algum ouvido, me tinha por bem-aventurado: vendo-me algum olho, dava testemunho de mim;
Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
12 Porque eu livrava o miserável, que clamava: como também o órfão que não tinha quem o socoresse.
For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
13 A benção do que ia perecendo vinha sobre mim, e eu fazia que jubilasse o coração da viúva.
Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
14 Vestia-me da justiça: e ela me servia de vestido: como manto e diadema era o meu juízo.
Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
15 Eu fui o olho do cego, como também os pés do coxo:
Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
16 Aos necessitados era pai, e as causas de que eu não tinha conhecimento inquiria com diligência;
En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
17 E quebrava os queixais do perverso, e dos seus dentes tirava a preza.
Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
18 E dizia: No meu ninho expirarei, e multiplicarei os meus dias como a areia.
Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
19 A minha raiz se estendia junto às águas, e o orvalho fazia assento sobre os meus ramos;
Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
20 A minha honra se renovava em mim, e o meu arco se reforçava na minha mão.
Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
21 Ouvindo-me esperavam, e em silêncio atendiam ao meu conselho.
Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
22 Acabada a minha palavra, não replicavam, e minhas razões destilavam sobre eles;
Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
23 Porque me esperavam, como a chuva; e abriam a sua boca, como a chuva tardia
De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
24 Se me ria para eles, não o criam, e não faziam abater a luz do meu rosto;
Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
25 Eu escolhia o seu caminho, assentava-me como chefe, e habitava como rei entre as tropas: como aquele que consola os que pranteiam.
Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.
