Jó 19
1 Respondeu porém Job, e disse:
Da tok Job til orde og sa:
2 Até quando entristecereis a minha alma, e me quebrantareis com palavras?
Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?
3 Já dez vezes me envergonhastes; vergonha não tendes: contra mim vos endureceis.
Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.
4 Embora haja eu, na verdade, errado, comigo ficará o meu erro.
Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.
5 Se deveras vos levantais contra mim, e me arguis com o meu opróbrio,
Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?
6 Sabei agora que Deus é o que me transtornou, e com a sua rede me cercou.
Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!
7 Eis que clamo: violência; porém não sou ouvido; grito: socorro; porém não há justiça.
Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.
8 O meu caminho entrincheirou, e já não posso passar, e nas minhas veredas pôs trevas.
Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.
9 Da minha honra me despojou; e tirou-me a coroa da minha cabeça.
Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.
10 Derribou-me ele em roda, e eu me vou, e arrancou a minha esperança, como a uma árvore.
Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.
11 E fez inflamar contrar mim a sua ira, e me reputou para consigo, como a seus inimigos.
Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.
12 Juntas vieram as suas tropas, e prepararam contra mim o seu caminho, e se acamparam ao redor da minha tenda.
Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.
13 Pôs longe de mim a meus irmãos, e os que me conhecem deveras me estranharam.
Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.
14 Os meus parentes me deixaram, e os meus conhecidos se esqueceram de mim.
Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.
15 Os meus domésticos e as minhas servas me reputaram como um estranho, e vim a ser um estrangeiro aos seus olhos.
Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.
16 Chamei a meu criado, e ele me não respondeu, suplicando-lhe eu por minha própria boca.
Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.
17 O meu bafo se fez estranho a minha mulher, e eu a suplico pelos filhos do meu corpo.
Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.
18 Até os rapazes me desprezam, e, levantando-me eu, falam contra mim.
Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.
19 Todos os homens do meu secreto conselho me abominam, e até os que eu amava se tornaram contra mim.
Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.
20 Os meus ossos se apegaram à minha pele e à minha carne, e escapei só com a pele dos meus dentes.
Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.
21 Compadecei-vos de mim, amigos meus, compadecei-vos de mim, porque a mão de Deus me tocou.
Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.
22 Porque me perseguis assim como Deus, e da minha carne vos não fartais?
Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?
23 Quem me dera agora, que as minhas palavras se escrevessem! quem me dera, que se gravassem num livro!
Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,
24 E que, com pena de ferro, e com chumbo, para sempre fossem esculpidas na rocha!
ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!
25 Porque eu sei que o meu redentor vive, e que estará em pé no derradeiro dia sobre o pó.
Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.
26 E depois de roída a minha pele, contudo desde a minha carne verei a Deus,
Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,
27 A quem eu verei por mim mesmo, e os meus olhos o verão, e não outro: e por isso os meus rins se consomem no meu seio.
han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv.
28 Na verdade, que devieis dizer: Porque o perseguimos? Pois a raiz da acusação se acha em mim.
Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -
29 Temei vós mesmos a espada; porque o furor traz os castigos da espada, para saberdes que haverá um juízo.
så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.
