Jó 16
1 Então respondeu Job, e disse:
Då svara Job og sagde:
2 Tenho ouvido muitas coisas como estas: todos vós sois consoladores molestos.
«Eg hev høyrt nok av dette slag; d’er brysam trøyst de alle gjev.
3 Porventura não terão fim estas palavras de vento? ou que te irrita, para assim responderes?
Vert det’kje slutt på tome ord? Kva er det som til svar deg driv?
4 Falaria eu também como vós falais, se a vossa alma estivesse em lugar da minha alma? ou amontoaria palavras contra vós, e menearia contra vós a minha cabeça?
Eg skulde tala liksom de, i fall de var i staden min; eg sette ord i hop mot dykk, eg riste hovudet mot dykk;
5 Antes vos fortaleceria com a minha boca, e a consolação dos meus lábios abrandaria a dor.
eg skulde trøysta dykk med munnen og lindra dykk med lippemedynk.
6 Se eu falar, a minha dor não cessa, e, calando-me eu, que mal me deixa?
Men tale lindrar ei min verk, og ikkje kverv han um eg tegjer.
7 Na verdade, agora me molestou: tu assolaste toda a minha companhia.
Men no hev han meg trøytta ut, du hev øydt ut min heile huslyd.
8 Testemunha disto é que já me fizeste enrugado, e a minha magreza já se levanta contra mim, e no meu rosto testifica contra mim.
Du klemde meg, til vitne vart det, mi liding reiste seg imot meg og vitna mot meg beint i syni.
9 Na sua ira me despedaçou, e ele me perseguiu; rangeu os seus dentes contra mim: aguça o meu adversário os seus olhos contra mim.
Hans vreide reiv og elte meg; han gnistra tennerne imot meg; fiendar kveste augo på meg
10 Bocejam com a sua boca contra mim; com desprezo me feriram nos queixos, e contra mim se ajuntam todos.
og opna munnen sin imot meg og slo mi kinn med skjemdarslag og stima saman imot meg.
11 Entrega-me Deus ao perverso, e nas mãos dos ímpios me faz cair.
Til farkar Gud meg yverlet og kastar meg i brotsmenns vald.
12 Descançado estava eu, porém ele me quebrantou; e pegou-me pela cerviz, e me despedaçou; também me pôs por seu alvo.
Midt i min fred han skræmde meg, treiv meg i nakken, krasa meg, til skiva sette han meg upp.
13 Cercam-me os seus flecheiros; atravessa-me os rins, e não me poupa, e o meu fel derrama em terra.
Hans pilar svirrar kringum meg; bønlaust han kløyver mine nyro, mitt gall han tømer ut på jordi.
14 Quebranta-me com quebranto sobre quebranto: arremete contra mim como um valente.
Han bryt meg sund med brot på brot og stormar mot meg som ei kjempa.
15 Cosi sobre a minha pele o saco, e revolvi a minha cabeça no pó.
Sekk hev eg sytt um hudi mi og stukke hornet mitt i moldi.
16 O meu rosto todo está descorado de chorar, e sobre as minhas pálpebras está a sombra da morte:
Raudt er mitt andlit utav gråt, og myrkret tyngjer augneloki,
17 Não havendo porém violência nas minhas mãos, e sendo pura a minha oração.
endå mi hand er rein for vald, og bøni mi er fri for svik.
18 Ah! terra, não cubras o meu sangue; e não haja lugar para o meu clamor!
Løyn ikkje blodet mitt, du jord! Legg ikkje klaga mi til kvile!
19 Eis que também agora está a minha testemunha no céu, e a minha testemunha nas alturas.
Alt no mitt vitne er i himmeln, min målsmann i det høge bur.
20 Os meus amigos são os que zombam de mim; os meus olhos se desfazem em lágrimas diante de Deus.
Når mine vener spottar meg; til Gud eg tårut auga vender.
21 Ah! se se pudesse contender com Deus pelo homem, como o filho do homem pelo seu amigo!
Han døme millom Gud og mann og millom mannen og hans ven.
22 Porque se passarão poucos anos; e eu seguirei o caminho por onde não tornarei.
Og ikkje mange år det vert fyrr eg gjeng burt og kjem’kje att.
