Jó 14

1 O homem nascido da mulher é curto de dias e farto de inquietação.

Sjå - menneskjet, av kvinna født, det liver stutt, av uro mett.

2 Sai como a flor, e se corta; foge também como a sombra, e não permanece.

Som blom det sprett og visnar burt, ja, lik ein skugge burt det fer.

3 E sobre este tal abres os teus olhos, e a mim me fazes entrar no juízo contigo.

Men du med honom auga held, og meg du dreg for domen din.

4 Quem do imundo tirará o puro? ninguém.

Skal tru det av ein urein kjem ein som er rein? Nei, ikkje ein!

5 Visto que os seus dias estão determinados, contigo está o número dos seus dias; e tu lhe puseste limites, e não passará além deles.

Når dagetalet hans er sett, hans månads-tal sett fast hjå deg, når du for han ei grensa drog som ei han yverskrida kann,

6 Desvia-te dele, para que tenha repouso, até que, como o jornaleiro, tenha contentamento no seu dia.

so snu deg frå, lat han få fred og ha sin dag som leigekaren!

7 Porque há esperança para a árvore que, se for cortada, ainda se renovará, e não cessarão os seus renovos

For treet er det endå von; um det vert det hogge, sprett det att, på renningar det vantar ikkje.

8 Se se envelhecer na terra a sua raiz, e morrer o seu tronco no pó,

Når røterne i jordi eldest, og stomnen døyr i turre mold,

9 Ao cheiro das águas brotará, e dará ramos para a planta.

ved dåm av vatnet skyt det knupp, fær som ein stikling grøne greiner.

10 Porém, morrendo o homem, está abatido: e dando o homem o espírito, então onde está?

Men døyr ein mann, då ligg han der; han andast, og kvar er han då?

11 Como as águas se retiram do mar, e o rio se esgota, e fica seco,

Som vatnet renn ut or ein sjø, som elvi minkar, turkast ut,

12 Assim o homem se deita, e não se levanta: até que não haja mais céus não acordarão nem se erguerão de seu sono.

so ligg ein mann, ris ikkje upp; til himmeln kverv, dei vaknar ikkje; ein kann’kje vekkja deim or svevnen.

13 Oxalá me escondesses na sepultura, e me ocultasses até que a tua ira se desviasse: e me pusesses um limite, e te lembrasses de mim! (Sheol h7585)

Å, gjev du gøymde meg i helheim, løynde meg, til din vreide gav seg, gav meg ein frest, og so meg hugsa! (Sheol h7585)

14 Morrendo o homem, porventura tornará a viver? todos os dias de meu combate esperaria, até que viesse a minha mudança?

Tru mannen døyr og livnar att? I all min strid eg skulde vona og venta til avløysing kom.

15 Chama-me, e eu te responderei, e afeiçoa-te à obra de tuas mãos.

Eg skulde svara, når du ropa og lengta mot dine eige verk.

16 Pois agora contas os meus passos: porventura não vigias sobre o meu pecado?

Men no du tel kvart stig eg tek og agtar vel på syndi mi;

17 A minha transgressão está selada num saco, e amontoas as minhas iniquidades.

mi synd er læst i pungen inn, og på mi skuld du gøymer vel!

18 E, na verdade, caindo a montanha, desfaz-se: e a rocha se remove do seu lugar.

Som fjellet fell og smuldrast burt, og berget frå sin stad vert flutt,

19 As águas gastam as pedras, as cheias afogam o pó da terra: e tu fazes perecer a esperança do homem.

Som vatnet holar steinen ut, og flaumen skolar moldi burt, so tek du ifrå mannen voni

20 Tu para sempre prevaleces contra ele, e ele passa; tu, mudando o seu rosto, o despedes.

og tyngjer honom ned for alltid. Han fer av stad; med åsyn rengd du sender honom burt frå deg.

21 Os seus filhos estão em honra, sem que ele o saiba: ou ficam minguados sem que ele o perceba:

Han veit’kje um hans born vert heidra; han merkar ikkje um dei armast;

22 Mas a sua carne nele tem dores: e a sua alma nele lamenta.

Hans eigen kropp hans liding valdar, og sjæli græt for eigi sorg.»