Jó 10
1 A minha alma tem tédio à minha vida: darei livre curso à minha queixa, falarei na amargura da minha alma.
Mi sjæl er leid av livet mitt, eg gjev mi klaga lause taumar, vil tala i min såre hugverk.
2 Direi a Deus: Não me condenes: faze-me saber porque contendes comigo.
Til Gud eg segjer: «Døm meg ikkje; seg kvifor du imot meg strider!
3 Parece-te bem que me oprimas? que rejeites o trabalho das tuas mãos? e resplandeças sobre o conselho dos ímpios?
Finn du det godt å gjera vald, og øyda upp ditt eige verk, men lysa yver gudlaust råd?
4 Tens tu porventura olhos de carne? vês tu como vê o homem?
Er auga ditt av kjøt og blod? Ser du som menneskje plar sjå?
5 São os teus dias como os dias do homem? Ou são os teus anos como os anos de um homem,
Er dine dagar mennesk-dagar? Er dine år lik mannsens år?
6 Para te informares da minha iniquidade, e averiguares o meu pecado?
Med di mitt brot du leitar upp, og granskar etter syndi mi,
7 Bem sabes tu que eu não sou ímpio: todavia ninguém há que me livre da tua mão.
endå du veit eg er uskuldig, og ingen bergar or di hand.
8 As tuas mãos me fizeram e me formaram todo em roda; contudo me consomes.
Di hand hev skapt og dana meg fullt ut, og no vil du meg tyna?
9 Peço-te que te lembres de que como barro me formaste e me farás tornar em pó.
Hugs på, du forma meg som leir; no gjer du atter meg til mold!
10 Porventura não me vasaste como leite, e como queijo me não coalhaste?
Som mjølk du let meg renna ut og let meg stivna liksom ost;
11 De pele e carne me vestiste, e com ossos e nervos me ligaste.
Du klædde meg med hud og kjøt, fleitta bein og senar saman.
12 Vida e beneficência me fizeste: e o teu cuidado guardou o meu espírito.
Du gav meg både liv og miskunn, og verna um mitt andedrag.
13 Porém estas coisas as ocultaste no teu coração: bem sei eu que isto esteve contigo.
Men dette du i hjarta gøymde, eg veit det var i din tanke;
14 Se eu pecar, tu me observas; e da minha iniquidade não me escusarás.
Du vakta på meg um eg synda; du gav meg ikkje til mitt brot;
15 Se for ímpio, ai de mim! e se for justo, não levantarei a minha cabeça: farto estou de afronta; e olho para a minha miséria.
um eg var skuldig, usæl eg! Um skuldfri, tord’ eg ei meg briska, av skjemsla mett, med naud for augom;
16 Porque se vai crescendo; tu me caças como a um leão feroz: tornas-te, e fazes maravilhas contra mim.
For då du jaga meg som løva og let meg atter under sjå,
17 Tu renovas contra mim as tuas testemunhas, e multiplicas contra mim a tua ira; revezes e combate estão comigo.
du førde nye vitne mot meg og harmast endå meir på meg og sende mot meg her på her.
18 Por que pois me tiraste da madre? Ah se então dera o espírito, e olhos nenhuns me vissem!
Kvi drog du meg or morsliv fram? Kvi fekk eg ikkje usedd døy,
19 Que tivera sido como se nunca fôra: e desde o ventre fôra levado à sepultura!
lik ein som aldri til hev vore, og vart i grav frå morsliv lagt?
20 Porventura não são poucos os meus dias? cessa pois, e deixa-me, para que por um pouco eu tome alento;
Er ikkje mine dagar få? Haldt upp! Slepp meg, so eg litt glad kann verta,
21 Antes que vá e de onde nunca torne, à terra da escuridão e da sombra da morte;
fyrr eg gjeng burt, og kjem’kje att, til myrkre land med daudeskugge,
22 Terra escuríssima, como a mesma escuridão, terra da sombra, da morte e sem ordem alguma e onde a luz é como a escuridão.
eit land so myrkt som svarte natti, med daudeskugge og vanskipnad, der dagsljoset er som myrke natt!»»
